Minsk - Den ukjente hovedstaden
Samler ikke på steder, men i underbevisstheten har jeg en liten liste, huskeliste, så å si, med steder jeg gjerne vil besøke. Kanskje byr det seg en anledning, kanskje ikke. For slik er det i verden: noen steder, ja hele land, lukkes mens andre åpnes.
Minsk har stått på min underbevissthetsliste. Men det er rart med det, Hviterussland har vært et komplisert land å besøke, med vanskelige visumregler. Så åpner det seg, 5 dagers opphold uten så mye som et lite visum, kan man da gjøre noe annet enn å reise?
Det manglet ikke på sure kommentarer. Besøke et av Europas siste diktaturer, det måtte da være andre og morsommere steder å dra til? Et kuet folk som ikke fikk snakke med noen fra vest, Facebook som ikke virket, elendige hoteller, sentralstyrt økonomi – en trist og sliten by, med ditto innbyggere. Sa folk til meg. De visste det så godt, men de hadde aldri vært der.
Jeg er ikke så begeistret for kronologiske reiseskildringer, men i dette tilfelle føler jeg det naturlig å starte ved ankomst til landet. Ingen problemer. En vennlig politimann ønsket meg velkommen. Det gjorde meg utrygg, det var da ikke slik jeg hadde hørt at det skulle være? Ble møtt ved utgangen, navnet mitt på papplate. Sjåfør snakket tysk, han hadde tjenestegjort i Øst-Berlin. Inn i en gammel, sliten Lada. Nå snakker vi, tenkte jeg.
Brede avenyer inn mot sentrum, ganske få biler, men av dem bemerkelsesverdig mange Range Rovere. Kanskje ikke så viktig, men jeg skjønte én ting: Her står fordommer for fall.
Avkjøring fra imponerende hovedgate, baksiden var mindre pompøs og oppgangen til leiligheten hvor jeg skulle bo, var ganske shabby. En vennlig karakteristikk.
Leiligheten selv var derimot førsteklasses. Skinnende ren, stort fjernsyn, internettforbindelse, alle moderne kjøkkenredskaper – som jeg ikke kom til å bruke. Facebook ikke noe problem, BBC på skjermen. Jeg fikk nøkkelkort og ble forlatt.
Bøkene? Nei, da måtte jeg ha lånekort, og det ville ta sin tid fordi jeg var utlending. Litt skuffet, men likevel var dette bokens tempel en severdighet for meg.
Ut i hovedgaten. Nabobygget hadde søyler og så ærverdig ut. Toner hørtes fra byggets indre. Konserthall. Jeg kjøpte en billett til kveldens konsert. Skjønte ikke hva som sto på plakaten, men fotospråket reddet meg. Dame med fiolin.
Krysset gaten. Det høres så lettvint ut, men i Minsk er det ikke alltid det. Brede avenyer krysses via fotgjengerunderganger. Du går ned et sted, og ofte kommer du opp der du har planlagt, av og til ikke.
På den andre siden lå det en pompøs bygning, som et lite slott. Utenfor sto det en gjeng unge mennesker. – De får sikkert ikke lov til å snakke med meg, tenkte jeg, for noen fordommer hadde jeg fremdeles i behold. Men det ville de. Snakket godt engelsk gjorde de også. Opp av en veske ble det tryllet frem et godt bykart, mitt til odel og eie. Metrostasjon like ved, de anbefalte en tur til byens bibliotek, og siden jeg er en bokens mann, fulgte jeg rådet. Det skal litt teknikk til for å ta metroen i Minsk. Jeg visste ikke helt hvilken retning jeg skulle, og bokstavene på skiltene var helt uforståelige. Kartet hjalp meg, for det viste at alle stasjonene har et nummer, resten var enkelt.
En blanding av rene linjer og bløtkake – kanskje marsinpankake er bedre, for den er litt opp og ned, med noen kruseduller. Flott, synes jeg.
Og da jeg kom så langt, var det ikke vanskelig å oppdage reisemålet mitt. En enorm bygning, tegnet som en slepen diamant. Ny, hviterussisk arkitektur som, må jeg innrømme, ikke appellerte til min skjønnhetssans, men som likevel var severdig, fordi den var så imponerende. Jeg besøkte biblioteket uten å få se en eneste bok. Men jeg fikk se systemene og kartotekene de jobbet med, reolene, konferanserommene, jeg fikk ta heisen opp, med vakt, og fikk et flott skue ut mot parken som omkranser biblioteket, og ut over byen. Bøkene? Nei, da måtte jeg ha lånekort, og det ville ta sin tid fordi jeg var utlending. Litt skuffet, men likevel var dette bokens tempel en severdighet for meg.
Over til Botanisk hage, ikke så langt unna. Ikke helt sesong, men det var en liten kafé der, jeg satte meg på en benk, snakket med en russer fra Moskva, han snakket svensk, og jeg lurte en stund på om dette var en planlagt samtale. Der kom jammen en av fordommene mine opp igjen.
For å gjøre meg ferdig med den moderne arkitekturen dro jeg ned til jernbanestasjonen. Store glassflater, også denne bygningen var uskjønn, men imponerende. – Best om natten, da ser den ut som et eventyrslott, påsto en drosjesjåfør, og jeg trodde ham. Jernbanestasjonen ligger ved Privoksalnaya-plassen, og på motsatt side står det to monumentale bygg, som en slags «gate» til resten av byen. Stalinistisk arkitektur, sier mange, ikke uten forakt.
Helt uenig. Betegnelsen stalinistisk er ikke helt korrekt, sosialistisk klassisisme er visst riktigere. Skapt for å imponere, og den gjør det fremdeles. En blanding av rene linjer og bløtkake – kanskje marsinpankake er bedre, for den er litt opp og ned, med noen kruseduller. Flott, synes jeg. Unntagen de gangene det blandes inn for mye av den helt moderne arkitekturen.
Vandrer videre, til Mikhailovskij-parken, med bronseskulpturer av bysbarnet Vladimir Zhdanov. «Pike med paraply» er en av byens mest populære og fotograferte, en selfie-gjenganger. Senere blir jeg betatt av hans store og naturalistiske hesteskulpturer. Finner en kafé og spiser pannekaker med svinekjøtt til, lokal delikatesse og soljankasuppe. Mektige saker, så draniki, potetpannekaker, lar jeg stå urørt.
Setter meg på en trikk, har kjøpt et dagskort. Blir med til endestasjonen og tilbake igjen, storby i revy.
Slik holder jeg på. Vandrer i de store parkene, jeg blir en parkens mann, besøker den imponerende sirkusbygningen hvor sesongen ikke helt har startet opp ennå. Spaserer langs elven, spiser iskrem, tar en kaffe og kake, er en skikkelig byturist. Etter hvert også en Minsk-beundrer.
Opp i gamlebyen, øvrebyen, med det gamle rådhuset, den ortodokse katedralen og den romersk-katolske kirken. Overraskes, for jeg trodde ikke at kirkene var særlig populære etter så mange år under kommunistisk styre, men innser etter hvert at det nettopp er kommunistisk styre som har gjort dem så populære. Imponeres her, som overalt ellers, over hvor rent det er, og hvor godt vedlikeholdet er, på og inne i disse markante bygningene.
Schubert på klaver og fiolin om kvelden. 80 kroner for en billett på første rad. Tre dager til i Minsk: Her har jeg råd til å fråtse i konserter. Gleder meg til det.
Råd til? Neste dag er det formiddagskonsert i et konsertlokale ved det gamle rådhuset. Den er gratis.
Minsk er over 1000 år gammel og har hatt en turbulent historie som delvis skyldes den strategiske beliggenheten. Brent ned til grunnen mange ganger. Nesten jevnet med jorden under de harde kampene i annen verdenskrig også. Mange av kampene er minnet med skulpturer. Gigantiske kunstverk, som æres av de eldre og som fungerer som klatrestativer for ungene. Helt uten generasjonsmotsetninger.
Stappfullt overalt. Feite kjøredroninger, vakre kvinner med rouge og høye heler sammen med menn med gull og solbriller midt på natten. Trekker meg litt tilbake, jeg passer ikke så godt i dette superinternasjonale jetsettet.
Ny konsert, Prokofjev, denne gangen. Etter konserten kaster jeg meg inn i byens hektiske kaféliv, står ikke tilbake for noen europeisk hovedstad. Stappfullt overalt. Feite kjøredoninger, vakre kvinner med rouge og høye hæler sammen med menn med gull og solbriller midt på natten. Trekker meg litt tilbake, jeg passer ikke så godt i dette superinternasjonale jetsettet.
En drink på herlige Hotel Europe, og jeg planlegger et lett måltid på mye omtalte Café de Paris. Der passet jeg iallfall ikke inn.
På vei hjem til min leilighet i Nezavisimoati Avenue går jeg gjennom en liten park, forbi en staselig bygning som kartet forteller meg er Yanka Kupala National Academic Theatre. Lett, men god pianomusikk fra kjelleren, fra det som senere, under det korte oppholdet blir mitt «stamsted», Cafe Austeria Uršula. Østerriksk i stil, hvite duker, god og lokal mat, en herlig litt løssluppen stemning, øyeblikks-skapt av gjestende kunstnere. Theatercafeen i Oslo, før min tid, på en måte. Her blir jeg sittende, sittende. Får en kjærlighet til denne kafeen.
Treffer en skuespiller som er ganske frittalende når det gjelder politikk. Han påpeker mange feil med systemet og ønsker seg forandring, men synes likevel at forholdene er blitt mye bedre i landet de siste årene både når det gjelder talefrihet og når det gjelder økonomi. – Men altfor mange tjener for dårlig, poengterer han. For noen år siden ila myndighetene bot til dem som ikke hadde jobb eller tigget! Folk som selvfølgelig ikke hadde penger til å betale boten.
– Inkonsekvente lover har vi en del av her i landet, fortalte skuespilleren, som ville fortelle mer, men jeg var feig og fornuftig og forlot bordet.
Tilbake i leiligheten, hører på musikk. Kanalen gir god innsikt i dagens hviterussiske popmusikk, for loven sier at 75 prosent av musikken som sendes skal være produsert i landet. Fjernsynet viser Hviterusslands autoritære president Aleksandr Lukasjenko på offentlig statsbesøk i India. Han holder en litt for lang tale på russisk, og noen av de indiske politikerne dupper litt av. Overrasket over at de sender dette på fjernsyn.
Neste morgen skal jeg hjem. Sitter og tenker på oppholdet i Minsk, denne på så mange måter ukjente europeiske byen. På alle fordommene jeg hadde før jeg reiste hjemmefra, fordommer som jeg har måttet revidere under oppholdet. Slik kan en reise gi meg en slags utdannelse.
Jeg vil tilbake til denne storbyen. For jeg vet at mye er sett, men også at enda mer er usett.
