Hvorfor skal jeg reise dit? tenkte jeg. Av andre grunner enn en mellomlanding på vei til andre reisemål? Ingen typisk tanke for meg, egentlig, for jeg er på mange måter en ørkenens mann, har reist mye i mange av klodens tørreste områder. Kjørt gjennom Sahara flere ganger, ridd høyt på kameler i Rajasthan. Og nå ørkenlandet Qatar. Et besøk uten at jeg så så mye som en sanddyne – for det går også an.
Et land i forandring. I en kamp for å skape en ny og bærekraftig plattform for utvikling mens man har midlene, før oljen tar slutt – eller ingen ønsker å kjøpe den. I konkurranse med andre ørkenstater med akkurat samme formål.
Ankomst flyplassen i Doha. Den er imponerende, stor og gold. Bussturen inn til byens kjerne er heller ingen appetittvekker.
Da jeg sto opp på hotellet neste dag, i 11. etasje, og skuet ut over en støvlagt by, skimtet så vidt rekken av skyskrapere i finans- distriktet, var det all grunn til å spørre: Hva gjør jeg egentlig her?
Da jeg sto opp på hotellet neste dag, i 11. etasje, og skuet ut over en støvlagt by, skimtet så vidt rekken av skyskrapere i finansdistriktet, var det all grunn til å spørre: Hva gjør jeg egentlig her?
Trengte et fornuftig svar, ruslet nedover gaten fra hotellet, til sjøen. Der fant jeg Museum of Islamic Art, MIA. Pliktløp, tenkte jeg før jeg gikk dit. God grunn alene for å reise hele veien fra Oslo til Doha, konstaterte jeg etter å ha vært der.
Utgangspunktet er suverent: En bygning tegnet av en av verdens fremste arkitekter, I.M. Pei. Ikke mer enn en uke siden jeg sto foran et av hans andre berømte arbeider, pyramiden foran Louvre i Paris, hadde jeg i mente.
God moderne arkitektur forsterker reisens verdi. Særlig er dette aktuelt i en by som Doha, hvor et av hotellene, det ble bygget i 1960, skilter med «byens eldste hotell». MIA, en sjokkerende, fantastisk bygning. Og samlingen er så fint bygget opp. Her har de funnet fram til det ypperste av tekstiler, håndskrevne manuskripter, keramikk, rustninger og våpen, smykker og bruksgjenstander. Pengenes makt er virkelig uvurderlig. Også for meg, når andre betaler dem fornuftig.
I museumsrommene er lyset dunkelt, her har de redigert bort alle unødvendige ting. Ikke noe sted er det overlesset, bare skjønnsomt valgt ut. Etasje over etasje med kulturskatter. Jeg vandrer sakte fra sal til sal og begeistres. Av og til er ting så vakre at jeg får gåsehud.
Men så ankommer jeg Peis MIA, og da er alt tilgitt, for selv om det bygget er tegnet av en utlending, Pei er kinesisk-amerikansk, har han virkelig truffet den nasjonale nerve.
Så går jeg ned i den åpne kafeen, spiser lunsj og går ut av bygningen, ut på den øya MIA er bygget på. Ser over bukten hvor supermoderne skyskrapere står på rekke og rad, en slags Manhattan-profil i ørkenbyen. Snur meg og undrer meg på om det er museets samling eller museets arkitektur som imponerer meg mest.
Rusler langs Al Corniche. Dhowene dupper i sjøen, mange lokker med båtturer. Strandpromenaden er flott, likevel virker den kald, mangler liv. Men det kommer en behagelig bris fra sjøen, og turen over til den andre siden av bukten er akkurat passe lang.
Kommer over i en bydel der skyskraperne ligger tett. Dette har jo ingen ting i et ørkenland å gjøre, tenker jeg. Hvor mye bedre hadde det ikke vært om de heller hadde dyrket sin egenart, istedenfor å være en «look-alike» andre Gulf-stater. Eller for den saks skyld: land i hele verden. Men så kommer jeg på Peis MIA, og da er alt tilgitt, for selv om det bygget er tegnet av en utlending, Pei er kinesisk-amerikansk, har han virkelig truffet den nasjonale nerve.
På den annen side, og det er alltid en annen, liker jeg å gå og glane opp i luften, ny arkitektur overalt, noe pent, noe alarmerende stygt, men mye jeg vil huske.
Det er blitt stekende varmt, fristende med utekafeer, men jeg strener forbi dem, for jeg har sett meg ut et mål, det eksklusive Hotel Sheraton. Reddet, så sterkt følte jeg det, reddet av hotellets klimaanlegg.
En annen verden, en uvirkelig verden. Soft, intetsigende musikk, menn i dress og slips, elegante kvinner. Slapper av i en godstol med en kopp Assam-te og litt attåt. Og får en regning med et beløp like stort som det jeg betaler for en natt på mitt hotell. Regnet med det, besøket var en opplevelse, og det må man betale for. Overalt.
Taxi. Blid sjåfør, hjemmehørende i Bangladesh. Det er staten som eier drosjen, han leier den pr. dag. Dårlige tider: Turiststrømmen fra Saudi-Arabia har tørket inn, politiske uoverensstemmelser mellom nabolandene har så å si stengt grensene.
– Dette kan jeg ikke holde på med lenger, klager han. ‒ Dessuten har mange mistet jobben i hotellbransjen og har begynt å kjøre pirattaxi. De tar kundene våre.
Prisen for en trenet jaktfalk starter på 20 000 kroner, men kan komme opp i 2 millioner, forteller han.
Han kjører meg til Souq Waqif. Nye bygninger, men her er det lagt vekt nettopp på det man kan kalle en – om enn falsk – ørkenstil? Det fungerer. Dette er en souk for folk flest, hvor de handler det en husholdning bruker til daglig. Stort fuglemarked og eget fuglehospital. Et sted med en egen avdeling hvor barna lærer om hvordan de skal behandle fugler i bur. Jeg liker ikke fugler i bur, men når galt først skal være …
Jeg finner en butikk for jaktfalker. Der sitter det et tyvetalls fugler på vagler, de fleste har hette over hodet, men noen er uten. Eieren kommer, og jeg er på vei til å gå fordi jeg så åpenlyst er en ikke-kunde, men han byr på te og vil fortelle om fuglene sine. Lutter øre. Prisen for en trenet jaktfalk starter på 20 000 kroner, men kan komme opp i 2 millioner, forteller han, og da han skjønner at jeg er interessert, ikke i å kjøpe, men i å vite, anbefaler han at jeg besøker Qatar International Falcons and Hunting Festival, hvert år i januar.
Fugler, ikke i bur, men uten frihet. Jeg vet at jeg ikke bør like det, men dette gir meg anledning til å ha en tête-à-tête med en vakker rovfugl, og det har jeg aldri hatt før.
Jeg går tilbake til MIA, for herfra er det fri buss til Mathaf – Arab Museum of Modern Art. Dette er ikke så stort, og det er så godt som folketomt, men dette museet er en liten perle, unnskyld floskelen. Jeg liker meg her og synes, ved hjelp av en kurator på museet som forbarmet seg over meg, at jeg fikk en innsikt i en ganske ukjent verden – arabisk samtidskunst.
Forbarmet seg, du! En liten digresjon: Jeg har reist mye i Midtøsten og i arabisktalende land. Alltid med gode erfaringer. Det gjelder også Qatar. Situasjon én: Jeg står ved Mathaf og skal til byens enestående bibliotek. Dit går det ikke buss, og taxi kan jeg se langt etter. Jeg spør en bussjåfør til råds. Ikke noe problem, sett deg i bussen, jeg kjører deg. En-passasjertransport utenom rute.
Situasjon to: Speileggstekende varmt, hadde ikke forhåndsbestilt taxi og ble stående. Fare for heteslag, følte jeg, og det er ingen spøk. Taxi stoppet, passasjerdør ble åpnet. Takk takk, tusen takk. Sjåføren smilte: Det var hun som ba meg stoppe, han pekte bak. Der satt det en dame i niqab. Hun sa bare: Hot! Men det var nok til å skjønne at hun behersket engelsk godt.
Vi snakket ikke sammen, men øynene hennes smilte da hun forlot taxien. Jeg smilte også, og sjåføren smilte. Vennlighet, gjestfrihet – ørkenens lov, en selvfølge her.
Biblioteket i Education City, universitetsområdet. Milde Jesus, tenker jeg, men sier det ikke, upassende som det er – her. Prangende, hvitt og flott. Jeg blir stående målløs. Mange mennesker. De slapper av med en bok, er opptatt ved en datamaskin, små grupper diskuterer, unger trykker på knapper og hyler av fryd. En skygge glir opp på siden av meg: Om jeg ser etter noe spesielt, om hun kan hjelpe med noe? Engelsk avdeling, kanskje? Hun vil også anbefale at jeg går ned i avdelingen for historiske bøker. Og jeg glir fort inn i miljøet, føler meg rent hjemme i denne enorme bygningen. Spiser godt på kafeen, besøker en gruppe som holder på med et filmprosjekt. Min inntreden bryter inn i arbeidet deres, men de forteller hva de driver med. Og spør om Norge.
Et vakkert bibliotek, et godt bibliotek, et vennlig bibliotek. Jeg blir helt betatt.
Igjen taxi, ut til Katara. Som det heter så fint i brosjyren: «Gulfens kulturelle hub, en plattform for kunst og kulturelle aktiviteter.» Og igjen bygninger som nesten gir bakoversveis: flotte dueslag, opera, teater, konserthall hvor Qatar Philharmonic har sitt hjem, kunstgallerier og et stort amfiteater. Dandert med byens beste sjømatrestaurant, filminstitutt, butikker av alle slag og en to kilometer lang badestrand. Alt er nytt og bærer preg av det. Litt for fint, liksom. Foreløpig, kanskje tidsbestemt i forhold til mitt besøk. Og nesten uten mennesker.
Alt er nytt og bærer preg av det. Litt for fint, liksom. Foreløpig, kanskje tidsbestemt i forhold til mitt besøk. Og nesten uten mennesker.
Doha er en by med skyskrapere – og med høye og travle byggekraner. For landet skal huse Fifa World Cup i 2022, fotball, må vite. Før den tid er det mye som skal på plass. Ny metro, nye veier, nye arenaer – nytt, nytt. Et prestisje-prosjekt, verdig et land som er verdens rikeste, regnet per innbygger.
En fotballcup ikke uten motstand utenfra. Varme, arbeidsforhold for innleid arbeidskraft, osv. osv. Det kan være mange ting å sette fingeren på, sett fra et vestlig ståsted. Fra den som bor i Qatar også. Langt fra noe demokrati, men landet har en relativt åpen presse, som da jeg var der, var opptatt av avtaler om forbedrede arbeidskontrakter inngått mellom involverte land. Og det frie mediehuset al-Jazzera ble etablert nettopp her i Qatar. Langsomt, men samtidig hurtig, tilpasser land og by seg vår egen tid. Et land, en by på vei.
