Steikandes hett. Vi kjører østover fra Dakar – og jo nærmere vi kommer Den store ørkenen, jo høyere pipler kvikksølvet i termometeret. Tambacounda er siste holdeplass i noe som ligner en by, før vi krysser grensen. Byens eneste hotell, med et tørrlagt basseng og rustne solsenger, er fylt av FN-utsendte på vei hjem eller på vei inn i et krigsherjet Mali. Vi har selvfølgelig ikke tenkt å oppsøke disse områdene, det meste nord for Malis sørvestlige utstikker er helt off limits– selv hovedstaden Bamako skal man være varsom i. Men vi skal svinge innom Mali, på vei til en ørliten grenseovergang til det mektige Mauritania som hviler nordover, midt i det knallgule feltet som lyser opp på verdenskartet: Sahara.
Avstandene ser korte ut på kartet, men sjåføren vår Michel har fått hikke av vår strabasiøse kjørerute, løst tegnet opp og kalkulert til en ukes tid. Landcruiseren hoster og harker den også, røff kjøring gjennom sand og grus, som allikevel oppleves som en lettelse sammenlignet med de enorme hullene i det som er igjen av asfalt.
Endeløse sandsletter. Noen få trær som klamrer seg til den lille næringen i jorda. Svake spor i sanden av at noen har kjørt her før oss
Det er ingenting her ute. Vi kjører i timevis uten å se en levende sjel. Endeløse sandsletter. Noen få trær som klamrer seg til den lille næringen i jorda. Svake spor i sanden av at noen har kjørt her før oss. Så dukker det opp et enormt mangotre. Her sitter gutta og jafser i seg saftige mango, klatrer høyt opp i trekronen, gir oss en hel pose full av frukt. Landsbyen like ved våkner til liv når vi kommer kjørende, alle barna stiller seg opp på rekke, som for å vise seg frem, med sine fargerike vannbøtter som de balanserer på hodet. Landsbyens menn tar hjertelig imot hjelp til å legge på et par mursteinsblokker til det som skal bli et nytt hus, kvinnene står sjenert bak strågjerdene og titter nysgjerrig på besøket.
I 50 graders hete kommer han kjørende tilbake på en motorsykkel sammen med mekanikeren, de varme vindene er alt fra avkjølende, vi heller i oss litervis med vann i timen, aldri har kroppene våre kjent på denne type varme.
Vi tilbringer en annen kveld i Sandare. Et veikryss, et mikrosamfunn. Det er folksomt rundt skurene som selger mat og drikke, her bor det tallrike familier gjemt bak de fillete lakenene som er hengt opp mellom treplankene. Og igjen overøses vi av oppmerksomhet. En nybakt mor plasserer bestemt sin nyfødte i armene mine, som den største selvfølgen i verden.
Åtte timer rett nordover mot neste grenseovergang, gjennom ulidelig hete. Bilen gir opp flere ganger og til slutt jogger Michel tilbake til landsbyen vi passerte for et kvarter siden for å finne noe å reparere bilen med. I 50 graders hete kommer han kjørende tilbake på en motorsykkel sammen med mekanikeren, de varme vindene er alt fra avkjølende, vi heller i oss litervis med vann i timen, aldri har kroppene våre kjent på denne type varme.
Kvinnene lærer meg å lage jollof-ris. Vi sover på taket under stjernene og slør av bønnerop vekker oss sakte med soloppgangen.
Grensevakten er urokkelig. Uten visum er det ingen vei inn til Mauritania. To dagers kjøretur tilbake til Bamako er eneste sjanse for å fullføre kjøreturen slik vi så den for oss. Vi finner veien tilbake til Kayes, til familien til Michel. Vi bevartes med middag, ungene er lyriske over besøket, vi likeså. Vi tar en pause i bilkjøringen, blir en dag ekstra. Kvinnene lærer meg å lage jollof-ris. Vi sover på taket under stjernene og slør av bønnerop vekker oss sakte med soloppgangen. Gjestfriheten vil ingen ende ta, det er så hjertelig – og så sårt å ta farvel.
Vi kjører tilbake gjennom Senegal, får med oss landets nordlige rute. Langs veien ligger stråhyttene tett. Vi treffer tchoodi-kvinner som har tatovert leppene sine svarte, et tegn på skjønnhet og styrke. En skole har danseoppvisning og inviterer oss med, ulidelig selvbevisst vrikker jeg litt på beina og hoftene foran 400 elever som sitter tett i ring, til hylende latter og beundring.
En kjøretur som på planleggingsstadiet handlet mest om å komme seg av gårde, være på tur, gjennomføre en strabasiøs rute – ble forhindret, forsinket og best av alt: en sosial reise. Saharas hjertevarme smil og gjestfrihet, det sto det ingenting om på kartet.
