Helgelesning: Jeg hater suvenirer
– Jeg må virkelig si, sa han og blandet seg en solid drink av min dyreste whisky. Tatt i betraktning av at du har reist jorden rundt, er det ikke mye i leiligheten din som vitner om det! Kan du ikke gå snart, tenkte jeg. Det var ikke det at jeg ble fornærmet, det var mer måten han sa det på. Litt undrende, nedlatende; som om det var forventninger som ikke ble innfridd.
Nei, jeg ble virkelig ikke fornærmet, for jeg visste jo at han hadde rett. Jeg hater nemlig suvenirer! Dette hatet ble opparbeidet for mange, mange år siden – fra den gangen jeg var guide i London og jeg daglig irriterte meg over alle suvenir-butikkene rundt Leicester Square. Butikk etter butikk fulle av juggel. Som folk kjøpte, hva gir du meg?
Etter at han hadde gått, kikket jeg meg rundt i min lille hule, og jeg er glad over å kunne fortelle at selv etter å ha reist til mange land på kloden i mer enn en generasjon, faktisk to generasjoner, har jeg klart å unngå et blinkende Eiffeltårn i vindusposten, heller ingen Dalahest fra Sverige, ikke engang en malt babusjka fra Russland. Ingen typiske suvenirer, må jeg tilføye, men jeg har en og annen gjenstand anskaffet på en av mine reiser. Fem for å være helt nøyaktig.
Den lille oljelampen som står på kommoden, for eksempel. Den har en liten historie, den byttet jeg til meg med en sliten Mariusgenser i Egypt. Den unge mannen som var så ivrig etter genseren min, forsikret meg om at oljelampen var ekte, han hadde nemlig stjålet den fra et museumslager tidligere på dagen. Hm, tenkte jeg, den kan være ekte, men den kan også være en kopi. For å døyve min dårlige samvittighet overbeviste jeg meg selv om at den var det siste. Kanskje tjuvgods, altså, men ingen suvenir!
Det bildet på veggen der er jeg så glad i. Kjøpte det i Bombay for mange, mange år siden. Motivet er tre ryttere, to av dem med lange spyd. I bakgrunnen et fjell, et bilde fra mogulenes tid, tror jeg. Malt i sort og forskjellige gråfarger, med ramme malt i gull. På elfenben. Det vil si, når jeg tenker meg om: Det er ikke sikkert at det er ulovlig elfenben, det kan godt være plast. Ja, faktisk er jeg helt overbevist om at det er plast. Eller kanskje likevel smuglergods, men en suvenir? Langt der ifra!
Jeg har et teppe på gulvet som jeg synes er spesielt vakkert. Masse fugler, to av dem avgjort påfugler. Velkomponert motiv, godt avstemte farger. Et beskjedent, men likevel flott teppe. Fikk det i Kars, i Nordøst-Tyrkia, byen Pamuk skrev om i boken Snø. Jeg var reiseleder den gangen, og førte en gruppe turister inn i en teppesjappe, hvor jeg ikke hadde vært før. Senere på kvelden kom teppehandleren til hotellet der jeg bodde, stakk til meg en rull sedler og dette nydelige teppet. En uting, men jeg ble så forbauset at jeg ikke rakk å si nei takk, før teppehandleren var forsvunnet. Litt på kanten, den der. Korrupsjon, jeg smatter på ordet. Mulig det, mulig det. Men slettes ikke noen suvenir!
Fordi jeg skulle få besøk, kjøpte jeg noen liljer i dag. Jeg har satt dem i vinduskarmen, i en kinesisk vase. Det ser riktig pent ut. Vasen burde vel strengt tatt hatt et rødt stempel i bunnen, beviset for at den er lovlig utført og ikke en kostbar antikvitet. Den mangler nok det stemplet, kanskje er det falt av? Men pytt, det er en enkel vase, og ingen Ming-vase. Eller kanskje er den det? Langt fra å være en suvenir, det er sikkert og visst!
Slik kan jeg fortsette, en stund, men ikke lenge. Plukke fram ting, alle med sin historie fra en eller annen reise. Noen, vil du kanskje si, har hatt en litt frynsete fortid. Kan hende, men jeg kan love deg: Ingen av tingene er så mye som i slekt med en suvenir!
