Helgelesning: Slik en mester ser det
Hva reiser jeg aldri uten? En fyllepenn og en blokk med gult papir.
Man blir jo litt sær med årene, det synes jeg skal være lov. Når noen spør meg om hva jeg absolutt ikke vil reise uten ‒ pass og penger snakker jeg da ikke om ‒ sier jeg som det er: en fyllepenn og en blokk med gult papir. Jeg har en Pelikan, nyrestaurert, en 1952-modell, den lar jeg ligge hjemme, for på reiser har jeg med en egen reisefyllepenn med blekkpatroner. Men det er ikke disse fyllepennene jeg her skal fortelle om.
Eksklusivt varehus i Bangkok. Merkevarer av alle slag, alt i øverste prisklasse – fire etasjer med butikker. Ned noen trapper ligger det en italiensk restaurant. Etter å ha vindusshoppet, og nesten bare det, for jeg kjøpte en liten notisblokk i Montblanc-butikken for å markere meg, setter jeg meg ned, bestiller et glass vin og en pastarett.
Jeg er alene i restauranten. Ikke helt forresten, for på motsatt side sitter det en mann. Han har mange bæreposer rundt seg, det er tydelig at han har vært på besøk i alle etasjene. Selv er han ganske enkelt antrukket, en t-skjorte med et bilde av fotball på og en tekst i kyrilliske bokstaver, shorts og sandaler, usedvanlig kraftige overarmer. Litt malplassert, en smule fortapt i en fremmed storby, iallfall veldig ensom.
– Russer, tenker jeg, en rik russer. Og der og da altså en ensom russer. Fikk en slags godhet for ham. Vi er tross alt naboer der nord.
Jeg får min vin, han får også et glass. Jeg hever glasset, skåler mot den antatte russer. Han blir først litt undrende og avventende, men så kvikner han til, og jeg får et hjertelig smil tilbake. Slik holder vi på en stund, ser av og til på hverandre og nipper litt til italiensk vin.
Pokker også, tenker jeg, har glemt pennen på hotellet, det var noe jeg så gjerne ville ha notert. Jeg gir et tegn til servitrisen, holder blokken min opp og later som om jeg skriver. Hun nikker, forstår, men det skjer ingen ting. Jeg gjentar skuespillet, og hun nikker igjen, men jeg forblir penneløs.
Men ikke helt venneløs. Et glass til, vi bestiller, både russeren og jeg. Får glass på bordet, fremdeles ingen penn, og jeg blir litt irritert. Himler med øynene mot russeren. Han ser ut til å forstå, for neste gang vi blir servert, legger han noe på brettet til servitrisen. Hun kommer over til meg og gir meg en penn, hans penn. Jeg stusser, blir litt heit i kinnene. Ikke en hvilken som helst penn, men en Montblanc Meisterstück 149. Et av verdens fineste skriveredskaper. Blekk? Irish Green, ganske sikker på det.
Smiler not russeren, viser ham pennen, slik at han skal skjønne at jeg skjønner pennens verdi – i respekt.
Vi skålte. Jeg skrev. Konsentrert. En så lett penn å skrive med, ren fornøyelse. den danser over det gule papiret, av type Rhodia.
Det kommer flere ned i restauranten nå, blir rent folksomt. Endelig er jeg ferdig. Ser opp, tenker at jeg nå ville gå over til russerens bord og takke for en helt spesiell skriveopplevelse, kanskje be ham på et glass.
Det kunne jeg ikke, for han satt ikke der lenger. Merkevareposer og russer. Gone!
Igjen satt jeg, med et tomt vinglass og en fyllepenn til, skal vi si til mellom 8000 og 10 000 kroner?
Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, ble sittende en stund, kanskje han kom tilbake. Han gjorde ikke det, men ned trappen kom det en dame trippende. Sort drakt, rødt og bredt lakkbelte, røde lakksko med syltynne heler. Hun var et syn, og alle så. Veldreid, kan man si det lenger?
Jeg hadde sett henne før, hun arbeidet i Montblanc-butikken hvor jeg hadde kjøpt min notisblokk. Hun gikk målbevisst bort til bordet mitt. Nå kommer kun for å be om pennen, tenkte jeg. Han har vel husket og ringt.
Men hun smilte et blendende smil, la et Montblanc Meisterstück-etui på bordet mitt:
– Han sa jeg skulle gi deg dette!
