For tredje gang hopper Togi og Jackie ut av bilen. Det striregner. Gjennomvåte etter noen sekunder løsner de venstre forhjul, fikler med noe under der. I horisonten skimter jeg klarblå himmel over disige grønne sletter, her er det grått og tungt. Skiftende, det er beskrivende for både landskap og vær. De strever med å få dekket på plass igjen. Konstaterer at vi må få orden på bremsene før vi skal bryte det monotone, flate terrenget og videre inn i den delen av landet hvor firehjulstrekkeren skal bekjempe fjell og sand. Vi bråsvinger av den asfalterte veien og kjører rett ut i … vel, rett ut på slettene, der det knapt kan anes at noen har kjørt før oss. Uten et skilt, ingen markører som skulle indikere at det var akkurat her de selvsikkert skulle styre bilen rett ut i ingenmannsland.
Jargalsaikhan, Jackie for enkelhets skyld, er guide og kartleser. Han veksler mellom et detaljrikt papirkart og fomler med å oppdatere mobilen. Det tok ikke mange timer utenfor Ulan Bator før bilen begynte å jukse, lenge før vi har satt den på noen prøvelser. Men vår sjåfør Togi, som egentlig bærer det stolte navnet Tüvšin Tulga, også dette navnet for tungevrikkende å uttale godt nok for utenlandske ører, han vet råd og vet akkurat hvor vi skal. Det dukker opp en ørliten prikk i horisonten som vokser seg til å bli én jak, til mange hundre jaker, til slutt til hele tre jurter, eller ger som de heter i Mongolia, og en iøynefallende shippingcontainer. Togi har funnet bilmekanikeren.
Regnet gir seg sakte, det yrer lett når jeg forlater transportproblematikken for å tusle bort til mor og datter som melker jakene et stykke bortenfor. En trekrakk på vaklevorne ben settes i det grønne gresset. Bayarmaa lener hodet inntil dyrets tykke pels og melker forsiktig med erfarne hender. Datteren Saikhan driver kalvene inn i innhegningen, der de skal stå trygt og skjermet over natten. Bestemt, men oppdragende, sin unge alder til tross syns det at hun er oppvokst her, stell av dyrene og den nomadiske tilværelsen er alt hun kjenner. Jeg hjelper dem å bære melkespannene tilbake til jurten. Det skal bli aaruul, skjørost er surmelk som tørkes til parmesanlignende blokker.
Jeg ser meg rundt i det runde teltet. Tunge tremøbler fyller rommet, to brede enkeltsenger fungerer som sofa og soveplass til tre generasjoner. Bilder i sølvrammer, noen leker, en hårbørste og fargerikt tøy er plassert under teltduken mellom stengene. På taket står en satellittantenne som trollbinder hele familien med en mongolsk såpeopera på den lille tjukk-tv-en. Selv de minste ungene slites mellom å engasjere seg i det uventede besøket og frykten for å gå glipp av det uhyre spennende dramaet som utspiller seg på skjermen. Jeg smiler, tenk å få lov til å være en del av dette absolutte hverdagsøyeblikket i nomadenes liv. Jeg bys på den ostelignende smuldrete tørrmelken som serveres på et stort fat. Godt for tennene sies det, og enkelt å lagre uten behov for kjøleskap, aaruul er garantert å få servert i hver eneste jurt over hele landet. Saikhan skjenker store krus med fet jakmelk-te når faren hennes Erdene kryper inn fra ruskeværet utenfor. Bilen har fått den oppgraderingen den trenger. Han er en stor og høy mann som tar plass i den vesle jurten, de svære nevene er tildekket med motorolje. Han gnir hendene med en skitten klut før han tar en gløyp med te. Peker opp på veggen der det henger en medalje.
– Den vant jeg i Ulan Bator, i bökh, sier han stolt og forteller om den mongolske varianten av wrestling, der du har tapt om noe annet enn føttene treffer bakken. Det er tydelig at det er denne sporten som definerer ham, utenom å være den eneste bilmekanikeren i mils omkrets, men de snille øynene avslører at han er mer enn en wrestlingkjempe. Han forteller ivrig om flere av motstanderne han har møtt og overvunnet. Han kikker på Jackie og Togi og utbryter: – La oss ta en kamp i bökh nå!
Gutta reiser seg brått, dette var stikkordet for å takke for gjestfriheten, jeg kan se at ingen av dem har lyst til å utfordre ham i brytekamp.
– Nå har du ødelagt bikkja, sier Jackie mens han oppgitt ser på at hunden som kom tassende bort til teltet vårt, nå ruller rundt på gresset foran meg. – Det der er ikke normal oppførsel for en mongolsk hund, fortsetter han og vil jage ham vekk. Tilbake til eierne som bor på andre siden av dalen, eller videre til å gjete sauene sine.
Vi sitter i ring rundt primusen og skrapte tallerkener. Campplassen for kvelden er Khar Nuur, en blank innsjø mellom halvmåne, sanddyner og duvende fjell. Melkeveien er så klar at det føles som jeg kan ta på den, og mellom føttene mine ligger hunden som later til aldri å ha fått kos av mennesker før.
– Jeg har aldri sett en hund oppføre seg slik før. Jackie rister på hodet igjen. – Dyrene i Mongolia er ville. Halvt-ville, bare delvis temmede, men definitivt ville i hjerte og sjel. De tilhører ingen, sier han, og jeg aner en slags stolthet. Jeg tror han egentlig snakker like mye om menneskene som bor her, som dyrene. Det er noe vilt, verdig og heroisk ved dem. Den historiske arven fra Djengis Khan har slått rot i mongolene, som et utemmet gen med sans for frie tøyler. Det preger livet til dem som ikke har latt seg lokke til storbyliv. Av landets befolkning på knappe tre millioner har nesten to millioner bosatt seg i Ulan Bator, for trygghet i jobb og utdanning. De som fremdeles dyrker nomadetilværelsen utenfor byene, lever for å følge dyrene, de vandrer fritt der beitet er godt. Sauene tygger seg gjennom landet i milliontall, akkurat som jakene, kyrne og kamelene. Hestene galopperer fritt over steppene, hundene gjeter. De eies alle av noen, men det er ingen som holder dem fanget i fjøs og hus, det finnes ingen gjerder. Denne livsførselen er så etset inn i den mongolske folkesjelen at den er manifestert i loven om å eie land ‒ ingen kan kjøpe og eie land som dyr bruker som beite.
Brosjyrer for trekkingturer, overnattinger i jurter og kamelridning i Gobiørkenen ble kastet etter meg, knallhard konkurranse.
Mongolia er en av verdens raskest voksende økonomier, utvinningen av landets enorme mineralressurser har begynt for alvor. Klemt mellom Russland og Kina står landet overfor stort press fra naboene som vil investere i infrastruktur for å få tilgang til ressursene. Den yngre generasjonen forstår likevel betydningen av Mongolias plassering. Med naboen i nord har de én fot i Vesten, med den andre midt i Kina. Turistnæringen er også tjent med beliggenheten, der den transmongolske jernbanen stadig tilfører flere turister. Under kommunistregjeringen var det nesten ingen turisme i landet, men siden den demokratiske revolusjonen i 1990 er det i dag hundrevis av reiseselskaper som arrangerer turer i det storslåtte landskapet, til hest, i kajakk, til fots. Aktivitet, det er nøkkelordet for reiser hit, og det merket jeg umiddelbart idet jeg steg av toget i Ulan Bator. Brosjyrer for trekkingturer, overnattinger i jurter og kamelridning i Gobiørkenen ble kastet etter meg, knallhard konkurranse.
Reisen gjennom Mongolia starter foran det store kartet som henger på veggen på 99 Guesthouse.
– Det er bare to typer reisende som kommer hit, sier Mogi mens vi studerer kartet. Han driver hostellet og har inspirert, frarådet og planlagt utallige turer for backpackere, de fleste kommer med toget fra Moskva. – Storparten blir i UB noen dager, kanskje en dag ut til Gorkhi-Terelj nasjonalpark noen timer unna. De bor i en ger, ser en hest. Den andre gruppen inkluderer en tur til Gobiørkenen, der de rir på kameler og beundrer stjernehimmelen.
Han ser undrende på meg, klør seg i hodet, trykker sneipen ettertenksomt i askebegeret. Han lar hånden løpe over kartet, strekker fingrene etter noen knauser og blå ringer han prøver å plukke frem fra hukommelsen. Var ikke det vannet veldig fint? Kjører du på sørsiden kan du krysse elven med fergemannen som drar deg over med tau. Han mumler, erindrer, men jeg kan se at han allerede er langt på vei til å legge opp ruten jeg vi gjennomføre.
– Det er virkelig ingen som vil gjøre det du foreslår, sier han etter hvert med et smil i munnviken.
Mogi fester tegnestifter utover det enorme, mektige, folketomme Mongolia. Tegner opp ruter, foreslår campplasser ved vakre innsjøer, beregner distanser for hva som er overkommelig per dag. Han virkeliggjør ønsket om å kjøre en bil på tvers av hele landet, helt til Altajfjellene i vest, der Mongolia nesten treffer Kasakhstan mellom Kina og Russland. I løpet av dagen har han ordnet bil, ringt Jackie, som snakker engelsk, og overtalt ham til å bli med på tur som guide, avtalt med Togi om å stille opp som sjåfør på kort varsel. Han pakker soveposer, telt, mat og utstyr for å holde meg i live de neste ni dagene og lover å skru på varmtvannet i dusjen når jeg kommer tilbake.
Vi passerer sikkert millioner av sau hver dag, men nesten ikke et eneste menneske.
Det er så grønt. Silkeglatte fjellsider blir til granskog og vulkankratre. Vi forserer sanddyner, bilen klamrer seg til grus og stein for å klatre bratte knauser og tar oss opp i høyden til hellige fjellpass. Det er gult, goldt, øde. Værhardt og lunt. Alt på samme gang. Så skifter det til monotont og endeløst, før det igjen er frodig, grønt og fylt av liv.
Landskapet underholder meg i timevis, vi speider etter murmeldyr, som kvikt forsvinner ned i jordhullene. Jeg kan kjenne vinden som kjemmer hesteryggene som løper forbi oss. Vi passerer sikkert millioner av sau hver dag, men nesten ikke et eneste menneske. Mangelen av å se spor etter folk gjør det ekstra stort de få gangene vi møter noen. Da er det helt naturlig å stoppe, slå av en prat, fortelle hvor man kommer fra ‒ og hvor man er på vei. Det er ikke uvanlig at folk kjører seg vill. Du er på egen hånd når du navigerer mellom dyretråkk og svake bilspor gjennom dalene.
Nomadetilværelsen til tross ‒ familien har tilhørighet til disse dalene og slettene, steder de kaller hjem, avhengig av tiden på året. De flytter sjeldnere på seg nå enn før, det blir flere ting å flytte på hvert år. Det sniker seg inn nødvendigheter som tilhører det moderne samfunn.
Sauene ligger strødd utover. Hele familien strømmer til bilen når vi stopper for en prat. Det er seks timer siden vi sist så folk, og her sitter de ute i ingenmannsland og klipper sauene sine med rustne kjøkkensakser. Barna løper i ring med armene fulle av ull som kastes opp på lasteplanet. De bor i to jurter litt lenger inn i dalen, det er her de pleier å tilbringe somrene. Nomadetilværelsen til tross ‒ familien har tilhørighet til disse dalene og slettene, steder de kaller hjem, avhengig av tiden på året. De flytter sjeldnere på seg nå enn før, det blir flere ting å flytte på hvert år. Det sniker seg inn nødvendigheter som tilhører det moderne samfunn. Behov for telefon og internett er selvsagt like viktig om du bor i jurt under den store åpne himmelen eller i leilighet i byen ‒ og ungene syns det er stas med Disney-prinsesser på t-skjortene sine, akkurat som barn overalt ellers i verden.
Sauene er livsgrunnlaget for familien. Ullen selges og kan toves til tepper og tøy som blir vegger og tak i jurtene. Melk og kjøtt sørger for at de ikke går sultne. Det sauene derimot ikke kan gi dem, er et variert kosthold. Allerede etter noen dager er jeg sultefôret på grønnsaker, som det er svært lite av utenfor hovedstaden. Tilgangen på ferskvann er for liten til at den kan prioriteres til annet enn mennesker og dyr, og det værharde golde landskapet for vanskelig å dyrke.
Til gledelig forandring fra sau til hvert måltid står vi foran utfordringen å ordne middagen på egen hånd, ved hjelp av fiskestang. Blendende hvite kalksteinsklipper treffer det turkise vannet. Khyargas Nuur er en saltvannssjø og kanskje den vakreste i hele Mongolia. Beskyttet som nasjonalpark med yrende fugleliv. Togi spretter opp på den høyeste toppen, vifter entusiastisk og peker på all fisken han ser. Fra vannkanten hiver han ut snøre, og i løpet av et kvarter har han dratt opp tre store karper, bigmouth Altai osman. Solnedgangen farger klippene rosa, lilla, oransje. Vannet blir melkehvitt. Måpende av beundring ser vi solen dyppe horisonten, lenge nok til at telt og kokkekunster på stormkjøkken må ordnes i lyset fra hodelyktene. Jackie serverer stekt fisk, ris og tørrfryst grønnsaksblanding. Han forteller om hvordan det var å vokse opp i Ulan Bators forsteder, en by herjet av kriminalitet før utenlandske velferdsorganisasjoner ryddet opp.
– Å kaste stein på hverandre, det startet alltid som lek, men ble fort til blodig alvor, forteller Jackie, som tidligere på kvelden mestret kunsten å flintre en stein bortover vannet. Jurteforstedene utenfor bykjernen var et røft sted med farlige ungdomsgjenger, få barn hadde tilgang til skole. I løpet av en generasjon har mye endret seg, Jackie er langt mer optimistisk for fremtiden til sine egne barn.
Den siste etappen inn til Altai Tavan Bogd nasjonalpark. Murmeldyrene er mye større og uendelig mange, de er på størrelse med tjukke katter, ikke som de små ekornlignende vi har sett lenger øst. Fjellene er høyere, spissere og snødekte. Vi tilbringer en natt i parkvokterens gjestejurt, vi er til slutt 13 unge og gamle som sover anføttes i senger og madrasser på gulvet. Grytidlig sadles hester og kameler som skal ta oss opp til foten av Mongolias høyeste topp, Khüiten Peak på 4374 moh. Kamelen jeg rir på, er sadlet med et teppe, en løs hank å holde seg fast i og mangler stigbøyler. Det er bare gøy de første ti minuttene, de neste tre timene veksles mellom ekstase over utsikten og smerten dyret påfører baken min.
Religion er ikke særlig synlig i hverdagslivet, de fleste vil si at de ikke er religiøse overhodet, men de har et snev av åndelighet, en tro og tilhørighet til naturen.
Ved basecamp faller vi mørbankede utover gresset, mens kamelene får nyte pausen og friheten. Kontrasten mellom løpende kameler og isbreen som brøyter seg gjennom dalen ned fra fjellmassivet Tavan Bogd er da allikevel verdt den ubehagelige rideturen. Helt til det er på tide å ri tilbake til gercampen. Vi passerer de mongolske pilegrimsreisende og shamanene; de har satt opp jurter de har tatt med seg hele veien fra Ulan Bator. De skal tilbringe noen dager oppe i fjellene, der de er nærmere det helligste. Religion er ikke særlig synlig i hverdagslivet, de fleste vil si at de ikke er religiøse overhodet, men de har et snev av åndelighet, en tro og tilhørighet til naturen. De ser oss lide på våre rastløse kameler og tilbyr oss å ri tilbake til parkvokterjurten til hest. Størrelsen på hesten er ikke avskrekkende, men at de er små betyr ikke at de temmede. Den muskuløse kroppen lystrer ethvert vink, men jeg kan kjenne at alt han vil er å fly bortover slettene. De mongolske hestene er hardføre, de lever utendørs hele året og tåler temperaturer som svinger mellom 30 grader om sommeren til bitende minus 40 vinterstid. De gresser og finner mat på egen hånd, og selv om de brukes til både transport og hesteløp, er det ingen tvil om at dette er det villeste av dyrene i Mongolia. Halvt-temmede, men frie og ville sjeler.
Vi rir langsomt nedover dalen, kamelene har løpt i forveien, vi krysser mektige elver som hestene kaster seg uti uten å nøle. Hundene jakter forgjeves på murmeldyrene som piper, og Togi smiler bredt på toppen av sin hest. Det er like stort og nytt for ham å oppleve nasjonalparken, i årevis har han drømt om å ri i disse fjellene. Og i mange år fremover kommer jeg til å lengte tilbake til å være en mongolsk rytter.
