Nord-Irland - Verdens vakreste kystvei
Causeway Coastal Route snirkler seg nordover langs kysten fra Belfast, der irrgrønne åssider lyser opp i solskinnet mellom idylliske landsbyer og dramatiske klippesatser, helt til det bølgende havet. Vagabond har tatt turen langs en av verdens vakreste kystveier, som byr på både ekte og fiktiv historiefortelling, store naturopplevelser og et hjemsøkt hotell.
Det striregner, stormen «Ali» skyller over kysten; det er så vidt jeg klarer å stå oppreist når jeg klatrer ut av bilen. Trosser vindkastene for å løpe bort til det underlige jeg har fått øye på lenger ut på klippeavsatsen. En hel gjeng utkledde med sverd og skjold. De slåss og fekter. På oppdagelsesferd etter oppdiktede landsbyer som Winterfell og andre kjente steder fra tv-serien Game of Thrones. Tv-turisme har blitt stort i Nord-Irland, og for meg er de en attraksjon i seg selv, der de lever seg inn i utspilte scener i det dramatiske landskapet.
Flip Robinson er en av de lokale som har sett mulighetene denne nye type turisme kan skape. Han arrangerer guidede turer over hele Irland, og selv om flere av turene er basert på innspillingsstedene, er de uten utkledning og sverd, som vi humrer litt av på avstand.
– Min lidenskap for det irske landskapet blir forsterket av at det nå er så mange som kommer langveisfra bare for å oppleve naturen vår, med en ekstra dimensjon av entusiasme, sier Flip mens vi beundrer den værharde kysten. Grønne gressletter og karrige fjellvegger stuper ned i de brutale bølgene. Vakkert og værhardt. Etter hvert lar jeg meg rive med når vi mimrer om scener som har utspilt seg på disse øde sandstrendene og på høye fjellplatåer.
Jeg undrer over om det er enklere å forholde seg til oppdiktede fortellinger enn å ta inn over seg faktiske utspilte kamper og historie som har preget dette landskapet i hundrevis av år, er det grunnen til at tv-turisme har blitt så stort?
– Det er et savn etter produksjonen, sier Flip mens vi vandrer innover i en grotte. – De lokale har vært delaktige, som både stand-in og statister, og det er klart at de hundrevis av menneskene som sto bak innspillingen, har vært en del av våre lokalsamfunn i årevis ‒ og nå er de plutselig borte. Flip klør seg i det lange hvite skjegget og peker oppover på de merkelige runde steinene som danner taket i grotten. Dette er også kulisser til flere scener.
Hoteller og flere restauranter har fått detaljrike dører som symboliserer temaer for ulike sesonger ‒ utskåret i tre fra trær som ble blåst over ende fra et av seriens mest populære innspillingssteder.
– Jeg var jo selv med i serien, røper Flip, som med sine over to meter rager over de fleste rundt seg. – Med parykk, løsskjegg og tjukkdrakt løp jeg for harde livet som stand-in i scenene til rollefiguren Hodor, sier han stolt. Han viser frem bilder på telefonen som han ikke får lov til å dele. HBO som står bak serien, er knallharde på lekkasje og rettigheter. Samtidig har tv-turismen gitt Nord-Irland en økonomisk opptur. Lokale gullsmeder har smidd smykker og kroner som er brukt i serien. Hoteller og flere restauranter har fått detaljrike dører som symboliserer temaer for ulike sesonger ‒ utskåret i tre fra trær som ble blåst over ende fra et av seriens mest populære innspillingssteder.
– The Dark Hedges, en allé av vakre bøketrær, har fått enorm oppmerksomhet etter at produksjonen brukte denne veien i en scene som Kings Highway, sier Flip mens vi vandrer nedover alleen. – Her er det haugevis av turister hele dagen, det gjelder å komme hit grytidlig, eller som nå, rett før skumring, fortsetter Flip og avslører at scenen fra Dark Hedges bare var med i åtte sekunder i serien. – Det er utrolig hva åtte sekunder kan skape av oppmerksomhet, ler Flip.
I dag er de ærverdige tegnehallene og kontorene bygget om til Titanic Hotel, som rettmessig har tatt vare på både historie og arkitektur.
Bilturen nordover langs Causeway Coastal Route starter i Belfast. En livlig by, sjarmerende liten og i full opprustning. De gamle verftene til Harland & Wolff fra skipsindustriens glansdager ‒ på slutten av 1800-tallet og frem til etterkrigstiden ‒ er nå dedikert til det majestetiske nye museet til «Titanic», som ble bygget i Belfast og sjøsatt i 1912. «Titanic»s siste timer er godt kjent, museet tar også for seg historien rundt byggingen av datidens største passasjerskip, virksomheten rundt verftet og skjebnene til menneskene som både bygget skipet, og de som forliste natten 15. april 1912. Arkitektkontoret til Harland & Wolff sto lenge og forfalt. Under Belfasts trøblete tiår på 70- og 80-tallet, den gang en av verdens farligste byer, var det lite som skulle tilsi at byen noensinne skulle kunne forvalte skipsbyggerhistorien de nå er så stolte av. I dag er de ærverdige tegnehallene og kontorene bygget om til Titanic Hotel, som rettmessig har tatt vare på både historie og arkitektur.
En av verdens eldste puber er også å finne i Belfast. På The Crown møter jeg Sean, som arrangerer gin jaunt-turer, de er like stolte av sine lokale gin’er her som britene på «den andre øya». Vi får servert en Shortcross Gin, lokalt destillert, som skjenkes sammen med mynteblader og tonic av hylleblomst ‒ den perfekte «irsk gin & tonic». The Crown rister av latter og skrål som det har gjort de siste 300 årene. Selv under IRAs tette bombinger ble vinduene på The Crown regelmessig skiftet ut ‒ for å holde liv i en institusjon som var et pustehull for mange under den langvarige konflikten.
Det knirker i tretappen opp til tårnet. Det som er igjen av Ballygally slott, er nå bygget ut til et moderne hotell, men det gamle tårnet er bevart, så vel som tårnrommet, som sies å være hjemsøkt av Isabella, kona til Lord James Shaw, som bygget slottet i 1625. Historien skal ha det til at hun ble fratatt sin nyfødte datter fordi mannen hennes innstendig ønsket seg en sønn. Hun ble sperret inne i tårnet, der hun siden hoppet eller ble dyttet ut av vinduet. Siden den gang har Isabella hjemsøkt slottet i sin søken etter datteren. I dag står rommet urørt, en enkel oppredd seng står midt i rommet, noen gamle tavler henger på veggene ‒ og om det er historien som har blitt fortalt, eller noe annet, er det ikke mange minuttene jeg vil oppholde meg her.
Hotellsjefen Norman McBride tror ikke på spøkelser.
– Flere av våre gjester forteller om spesielle opplevelser i den eldre delen av hotellet, sier Norman da vi sitter til bords i spisesalen to etasjer under «spøkelsesrommet». – Jeg tror at du selv velger hvor åpen du vil være for disse opplevelsene, fortsetter Norman, og forteller at flere av de ansatte nekter å overnatte på hotellet, noen nekter til og med å servere i denne fløyen.
– Selv merker jeg ingenting, sier Norman og kikker ut over rommet. – Men jeg må innrømme at noen av historiene jeg blir fortalt, kan være noe uforklarlige.
Selv vet jeg ikke helt om dette er noe jeg tror på. Så klart er det noe med stemningen, men er den skapt av oss som gjester fordi vi vil at noe skal skje?
Det forlarer derimot ikke at kameraet mitt streiker. Store striper strekker seg over alle bildene som blir tatt i denne delen av hotellet.
Et spesielt maleri henger på veggen. – Den naturlige forklaringen på at mange ser «flere» ansikter i maleriet ‒ som igjen kan spille på det overnaturlige ‒ er at lerretet sannsynligvis er brukt flere ganger. Hele tre fjes kan skimtes, sier Norman mens jeg fotograferer både ham, maleriet og flere detaljer i rommet, som er bevart siden opprinnelsen. Han er meget avslappet over at det ikke er noe som kan skremme ham på hotellet han kjenner så godt, og er beroligende overfor dem som ikke vil la fantasien løpe løpsk og ødelegge en god natts søvn.
Det forklarer derimot ikke at kameraet mitt streiker. Store striper strekker seg over alle bildene som blir tatt i denne delen av hotellet. Jeg sjekker om det er noe galt med kameraet ved å ta noen bilder utendørs, der fungerer kameraet helt fint. Inne i tårnet er stripene tilbake. Det mest fascinerende er at bildene tatt av Norman McBride er todelt, der opptrer bare stripene på den delen av bildet hvor han ikke er med. Forstyrrende signaler, skapt av elektronikk eller noe overnaturlig? Det lar jeg deg bestemme.
Causeway Coastal Route snor seg idyllisk gjennom landskapet. Mosegrodde steingjerder, brå og kvasse svinger, kyr som hviler på engene. Vi tar en avstikker innover dalen ved Glenariff til ville fossefall og høye utsiktspunkter. Hele kysten er pepret med stoppesteder og utflukter. Grottevandringer langs kystleden ved The Gobbins, hengebroer ut til små øyer over de brusende bølgene.
Mosegrodde steingjerder, brå og kvasse svinger, kyr som hviler på engene. Vi tar en avstikker innover dalen ved Glenari til ville fossefall og høye utsiktspunkter.
Giant’s Causeway er siste stopp langs kystruten ‒ plassert på Unescos verdensarvliste ‒ med steinformasjoner skapt av intens vulkansk aktivitet for over 60 millioner år siden. Kvadratiske søyler reiser seg fra vannkanten, oktagonale og polygonale blokker stablet oppå hverandre i nærmest unaturlig perfeksjon. Som et moderne kunstverk har disse steinblokkene kjempet mot de rå kreftene til Atlanterhavet, som også har gjort det til hjem for mange sjeldne planter og dyrearter.
Solen titter frem og bader hele området i et varmt lys, mens bølgene ubønnhørlig kaster seg mot klippene. Vinden som ikke stilner, får frem de dramatiske konturene i landskapet. De som bor her, er ikke ukjent med vær. Det gjør det absolutt til en del av opplevelsen når regnbuer dukker opp like ofte som en vinkende hånd fra en smilende ire.
