Menu Meny

Italia: Como – byen og innsjøen

En espresso på en piazza. Vakre omgivelser gir ro i sinnet. Dannet turisme, slik den har vært her i Como i flere hundre år. I en kombinasjon av det vakre og det jordnære, for byen er også en industriby. Merkelig nok er det silke som i mange år var viktigste næringsvei, helt fra 1600-tallet. Como er rett og slett en silkeby. Og så har den en strategisk beliggenhet.

Tenker jeg, hvilket minner meg om at jeg må besøke byens silkemuseum, Museo della Seta. Det er i det hele tatt mye å gjøre for en besøkende i Como, mange interessante ting å ta tak i. Det får bli i morgen, nå en espresso til og et lite glass grappa, klokken er tross alt over ett. Jeg glir inn i turistens selvbedrag før jeg skal ut på min egen oppdagelsesreise i byen.
Det er lett å skape sine egne grenser i Como. For å si det på en annen måte: godta de grensene som byen selv setter. Bymuren stenger mot sør, mot øst og vest er det jernbanelinjene som gjør det, og inneklemt mellom dette ligger gamlebyen, vendt mot nord, mot innsjøen. Grovt sagt.
Det er en god følelse å gå gjennom smugene i den gamle bydelen, ikke noe statisk, kunstig, men en i aller høyeste grad levende by. Og helt uten biler. Butikkene kan godt være stengt en tid midt på dagen, til gjengjeld har de åpent til langt på natt. Mørke smug slynger seg som kanaler gjennom bebyggelsen, men kafeer og butikker er fullt opplyst. Jeg ser lyset fra mørket. Merkelig, ser ting på en helt annen måte.

Titlene på bøkene utstilt i en bokhandel, tre norske forfattere på italiensk i vinduet: Gert Nygårdshaug, Jo Nesbø og Agnes Ravatn. Riktignok bøker til 50 % usato, avslag, men likevel, da. Så jeg går inn, snakker med bokhandleren personlig, og han synes det er stas at jeg er norsk og påstår at Jo Nesbø har vært her i byen, og hvis jeg ikke tror ham, så kan han hente Polizia – ja, boken altså, med personlig hilsen.
Slakteren har også åpent. Han står der bak disken med en stabel med pokaler ved siden av seg. En slaktervinner. Jeg synes alt virker så delikat, bent ut lekkert, så jeg vurderer alvorlig å finne meg en leilighet istedenfor hotellrommet jeg bor på. Bare for å kunne gå inn i denne butikken, kjøpe lekkerbiskener fra kjøttdisken, ta med en flaske vin eller tre og lage min egen mat. Men istedenfor det kjøper jeg en hekto med spekeskinke til en usannsynlig høy pris. Det skal vise seg at det er den verdt.

Blått vann i behagelig klima, men i horisonten reiser mektige fjell seg.
Blått vann i behagelig klima, men i horisonten reiser mektige fjell seg.

Piazzaene – store og små plasser. De er allestedsnærværende i denne byen, og alle har de minst én liten og sjarmerende kafé.

Og jeg trekker lenger inn i smugene, og den som leter, den finner, har jeg lært. Det er nok riktig, for jeg finner et antikvariat. Avdelingen for gammel engelsk reiselitteratur består av fire bøker, to av dem har jeg allerede, men jeg finner noen gamle kart over Como, ikke så billige, men jeg overbeviser meg selv om at dette er de beste suvenirene jeg kan kjøpe.

Piazzaene – store og
små plasser. De er allestedsnærværende i denne byen, og alle har de minst én liten og sjarmerende kafé. Noen enkle, byr kun på småretter, andre har full meny. Og siden det ikke ble noe av dette med slakteren, setter jeg meg ned. Unngår en pizza, men får kalvekjøtt som smaker helt hinsides, og som krever en riktig god rødvin til. For en deilig turistfelle, tenker jeg, herlig og ganske dyr. Det går riktig nok an å spise rimelig i Como også, og enkelt, vil jeg si, men det er ikke sikkert at det er så gøy. Jeg har avfunnet meg med det.

Klassisk rikmannsbebyggelse på Comosjøens solside. Riktig lekkert.
Klassisk rikmannsbebyggelse på Comosjøens solside. Riktig lekkert.
En av Comos mange store og små kirker. Denne vakre kirken ligger et steinkast bak katedralen.
En av Comos mange store og små kirker. Denne vakre kirken ligger et steinkast bak katedralen.

Handel og religion går så fint sammen i Italia. Denne kirkens høyborg ble bygget fra 1400- til 1600-tallet. Svimlende vakker, jeg studerer den både inne og utvendig.

Livlig i gatene. Kanskje ikke så mange mennesker, men fordi gatene egentlig er mer trange smug, skal det ikke så mange til før det blir trangt.
Tar et glass på plassen foran Duomo di Broletto, katedralen. Handel og religion går så fint sammen i Italia. Denne kirkens høyborg ble bygget fra 1400- til 1600-tallet. Svimlende vakker, jeg studerer den både inne og utvendig. Ser andre gamle bygninger – 400, 500, 600 år gamle – ingen høyere?

Og bak katedralen ligger motsetningen, for å komme dit krysser jeg jernbanelinjen. Der kommer jeg til en helt annen verden, for foran meg ligger Palazzo Terragni. Dette er jo slettes ikke et palass, men en ganske moderne bygning som før het Casa del Fascio – bjelkehuset, bygget i 1932 som hovedkvarter for det lokale fascistpartiet. Arkitekten bak heter Giuseppe Terragni, en av Italias mest kjente av sorten, født i 1904. Han har tegnet mange bygninger i Como, får jeg vite. I 1939 ble han innkalt til militærtjeneste, sendt til Balkan og deretter til Sovjetsamveldet, hvor han fikk nervøst sammenbrudd og ble sendt hjem til Como. Der døde han, bare 39 år gammel.
Et flott bygg. Meget Le Corbusier-aktig, tenker jeg, og går på jakt etter flere bygninger i byen tegnet av hans hånd.

Lokal skattkiste. Et gammelt kart over Como er en fin og dekorativ suvenir å ta med seg hjem.
Lokal skattkiste. Et gammelt kart over Como er en fin og dekorativ suvenir å ta med seg hjem.

Betrakter fergene, noen gode gammeldagse, andre mer moderne, hurtige hydrofoiler. Et sjøfly letter, en nydelig Riva, italiensk bygget racerbåt i tre, pløyer bølgene.

Hittil har jeg ikke villet gå ned til havnen. Et litt merkelig, men helt korrekt ord, her i innlandet, mellom mektige fjell. Et viktig sted, for Comosjøen gjorde lang transport lett i et krevende landskap. Nettopp på grunn av fjellene går solen på den tid av året jeg besøkte byen, tidlig ned. Det vil si: Det blir en markant sol- og skyggeside. Nyter dagens siste solstråler på Piazza Gasperi før jeg vandrer langs bryggene, forbi det monumentale Hotel Palace, passerer Piazza Cavour og setter meg på en benk i parken.

Betrakter fergene, noen gode gammeldagse, andre mer moderne, hurtige hydrofoiler. Et sjøfly letter, en nydelig Riva, italiensk bygget racerbåt i tre, pløyer bølgene. Og det slår meg at i midten av 50-årene, før reise med flyvemaskinene ble alminnelige (flyvemaskinene, du!), dro min mor og mine tanter på ferie, en arrangert busstur, nettopp hit til de italienske sjøene. Sivilisert turisme – den gang, og sikkert flere hundre år før det.

Jeg går tilbake til mitt eiendommelige, familieeiet hotell. Et hotell hvor det råder et markant og veldrevet hierarki. Et hotell, javel, men i mine øyne også et museum. Nyter å sitte i resepsjonen en stund å bare føle hotellet, før jeg går opp til mitt romslige rom. Der skjenker jeg meg et glass vin før jeg unner meg et øyeblikks telefonsex. Det er ikke så alvorlig som det høres ut: På nattbordet står det en gammel hvit telefon i bakelitt, med trykktaster! Så myk i formene, så vakker at jeg nesten ikke kan holde fingrene mine fra den.

Como har et stort antall av piazzaer, gjerne i forbindelse med en kirke, og det er en kafé på nesten hver eneste. Verdslig med kaffe og en grappa, med utsikt mot det hellige.
Como har et stort antall av piazzaer, gjerne i forbindelse med en kirke, og det er en kafé på nesten hver eneste. Verdslig med kaffe og en grappa, med utsikt mot det hellige.

Bellagio ligger der de to grenene av denne omvendte y-formede innsjøen møtes, Lago di Como og Lago de Lecco. Før vi kommer dit, skal vi innom Cernobbio, Tomo, Carate, Brienno, Nesso, Argegno og Tremezzo.

Neste dag er jeg sporty. Tar funicolaren Como Brunate opp i høyden. Fra funicolarens høydestopp er det en halvtimes gange opp til San Maurizio og fyrtårnet Volta Lighthouse. Fyrtårnet ble bygget til ære for en av byens innbyggere, Alessandro Volta. Helt riktig, han som konstruerte det første elektriske batteriet, mannen bak betegnelsen volt! Ikke nok med det, det var også han som oppdaget gassen metan. Født i Como i 1745. Klart han fortjente et tårn. Det er 29 meter høyt, og etter 149 trappetrinn er jeg på toppen. Suverent utsiktspunkt.
På bøljan den blå, med solbriller og panamahatt. Skal bruke hele dagen, gå av og på fergene akkurat når det passer meg. Båten er travel, krysser over fra den ene siden av innsjøen til den andre, fra skygge til sol. De rike, det er tydelig å se, bor stort sett på vestsiden, den med de gylne stråler. Skjønt bor. De residerer i sine slottslignende villaer.

– Eies stort sett av folk som aldri har tid til å være der, bemerker sidemannen min, og han vet hva han snakker om, for han er italiener og bor i en av de vakreste små landsbyene langs hele Comosjøen, Bellagio. Den ligger der de to grenene av denne omvendte y-formede innsjøen møtes, Lago di Como og Lago de Lecco. Før vi kommer dit, skal vi innom Cernobbio, Tomo, Carate, Brienno, Nesso, Argegno og Tremezzo. Jeg sitter akterut og overdriver uttalen så høyt at medpassasjerer stusser, men jeg synes at jeg på den måten får sveis på italiensken.
Forlater skuta i Bellagio. Det er lunsjtid, og jeg finner meg et hyggelig sted med utsikt mot sjøen. På spisekartet står det mange underlige ting, merkelig nok har de ikke en engelsk versjon. Jeg hefter meg ved lavarello, for et vakkert ord, og siden jeg får forståelsen av at det er en lokal rett, lar jeg det stå til. Fikk to utbeinete, flate sik på tallerkenen, ikke noe annet til, og det var godt nok.

Bellagio, hvor Lago di Lecco og Lago di Como møtes. Ypperlig sted for lunsj eller middag. Ikke dumt å bestille den lokale retten lavarello, sik. Og en lekker Riva dupper i det blågrønne vannet …
Bellagio, hvor Lago di Lecco og Lago di Como møtes. Ypperlig sted for lunsj eller middag. Ikke dumt å bestille den lokale retten lavarello, sik. Og en lekker Riva dupper i det blågrønne vannet …

Bryter grenser, går bak den gamle bymuren og møter en annen by som bekrefter at Como også er en industriby og ikke bare et reisemål for turister.

Seiler videre med ny ferge. Menaggio, Bellano, jeg ble med helt opp til den sjarmerende lille byen Gravedona, med sitt imponerende Palazzo Gallio, og derfra er det ikke så langt til Sveits. Snøkledde topper i horisonten. Dette området blir ofte kalt for Det italienske Sveits, og det er det mange italienere som ikke liker. I Gravedona falt jeg nesten for fristelsen å ta en rask hydrofoil tilbake til Como, for det var en periode jeg syntes omgivelsene ble ubehagelig vakre, nesten uvirkelige, men jeg sto hardt imot og angret ikke. Den langsomme transport er den beste reisen.

Bryter grenser, går bak den gamle bymuren og møter en annen by som bekrefter at Como også er en industriby og ikke bare et reisemål for turister. For her er det få av dem. Treffer italienere på små kafeer, prater med dem, og alle synes det er så morsomt å treffe en nordmann. Jeg vil ikke være noen moromann, men møte med dem i deres egen bydel gjør at jeg etter hvert får en helt ny, mer utfyllende oppfatning av Como, og det liker jeg.

Tilbake i gamlebyen. Alle steder jeg kommer, finner jeg meg et sted jeg kaller «mitt sted», en slags Base camp, om du vil. Også her, Osteria del Gallo. Hele familien i arbeid, tre generasjoner. Begrepet barnearbeid er ukjent, alle hjelper til. Stor arbeidsglede, mye latter, god mat, moderat priset, kan det bli bedre? Et lite pusterom, og så samles hele familien rundt sitt eget bord, og mor og bestefar serverer alle ungene. Så naturlig, så hjertevarmt, det er nesten til å grine av.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!