Menu Meny
LEDER: Turisten som forsvant

LEDER: Turisten som forsvant

Krevende tider for reisebransjen – både i Norge og det store utland.

Jeg har fått noen meldinger. Fra venner og bekjente og kollegaer. Fra Jordan, fra Oslo – ja overalt egentlig. De lyder alle det samme.

– Turistene er borte.

– Sesongen er over før den har begynt.

– Hva skal vi gjøre nå?

Og vi sitter hjemme og strikker. Vi har tid til å vaske vinduer, tørke støv av glemte interesser. Tenke på å gjøre alle de tingene vi skulle ha gjort. Spille yatzy, men ikke monopol.

Nå kan vi ikke dra noe sted. Hjemme for fellesskapet. I det blomstrer det også opp noe fint, vi er flinke til sånt, å fri til den helnorske dugnadsånden – men for de fleste av oss er det første gangen vi er med om noe lignende. Vi har på avstand forholdt oss til SARS, ebola, vi har overlevd finanskriser og kriger som har herjet på steder vi ikke skulle reise til uansett. Dette er tiåret som startet med et forventningsfylt brak, men som for alltid vil huskes som dagene da verden sto stille.

Send de bittesmå aktørene en high five! og et løfte om at vi ses snart igjen.

Så hva kan jeg gjøre for det vesle familiedrevne dykkesenteret jeg besøkte i Indonesia for noen år siden? Hva kan jeg bidra med til guidene i Jordan som ikke har en eneste gjest? Kan jeg bruke tiden til noe godt for favoritthotellet jeg stadig reiser tilbake til, men som nå står spøkefullt tomt?

Vi kan ikke besøke dem nå, men vi kan sende dem all den digitale kjærligheten vi makter. Hyl ut heiarop – hold ut! – vi kommer tilbake. Gi dem så mange likes tommeltottene klarer. Meld deg på et nyhetsbrev eller ti, gi reisebransjen den største heiagjengen de kan få, så vet de at vi er her når verden åpner igjen. Skriv gode anmeldelser på Tripadvisor, Google, Facebook – til restauranten du elsker i Milano, hotellet på Capri eller i Lofoten. Det er tid for å ombooke, ikke avbestille. Send de bittesmå aktørene en high five! og et løfte om at vi ses snart igjen.

Dette er dagene vi ikke skal slutte å drømme om å reise. Kanskje dette er tiden for å snakke om den store reisen, den turen som du har båret med deg hele livet, men som aldri blir noe av. Reisen som du aldri har tid til å planlegge eller gjennomføre – men som midt i karantenekaoset kan være en luftepause, et sted å flykte til.

Jeg har en slik tur. En reise jeg har laget unnskyldninger for i årevis. Det er en tre ukers vandring i en indisk flik av Himalaya. Høyt der oppe på tre–fire-tusenmeters høyde, på noen stier mellom eventyrforgylte fjell kledd i buddhistiske bønneflagg, ligger den og venter på meg. Den reisen som jeg ofte besøker i lengsel. Turen jeg en dag skal gå, helst sammen med en guide og en hest pakket med telt, chai og primus. Og nå slår det meg at det er dette jeg skal bruke tiden min på: planlegge, lete etter reisearrangører, undersøke hvem som driver godt og bærekraftig, finne ut hvilke selskaper det er verdt å heie på. Jeg skal be om priser og tider og bestille ­– gi dem den livlinen de trenger akkurat nå – med en tydelig beskjed om at vi skal reise sammen, snart.

Og når jeg endelig er der – så skal jeg tenke på disse dagene, da hele verden holdt pusten, og vite at jeg skapte noe godt ut av denne verdifulle egentiden vi har fått på hjemmekontoret.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!