http://www.vagabond.no/wp-content/uploads/forex_725x901.gif

Indrefileten av Hellas

-Indre gokk, sa hun og pekte på kartet. -Det er dit vi skal.

Hun var nemlig arkeologi-enke. Samboeren hadde jobbet i flere uker i Tegéa midt på den greske halvøya Peloponnes. På alle måter et utypisk reisemål, men nå var savnet etter samboeren blitt for sterkt, og med stor overbevisning solgte hun turen inn til oss andre.

Som øy-turist var det minimalt jeg egentlig visste om Peloponnes. Jeg visste den lå syd for Athen, var stor, og at den opprinnelig var en halvøy. På 1800-tallet fikk den en kanal og bro ved Korinth og ble i praksis en øy. Etter et besøk hos Hellasforum.no skjønte jeg at Peloponnes er et must om man er Hellasfrelst. Noen kaller det sågar indrefileten av Hellas. Og her er grunnen: svært mange av landets antikke storheter ligger her – Epidauros-teateret med fantastisk akustikk, disiplinerte Spárta, og Olympia, selveste opprinnelsen til de olympiske leker. Det er også flust med borger, middelalderbyer, moderne byer, azurblå strender og dramatiske klipper. Så mens ulike øyer og områder gjerne har sitt hovedfokus, har Peloponnes alt. Som turist er det bare å ta for seg.

Sånn sett skulle indre gokk vise seg å være et bra utgangspunkt. Tegéa ligger like syd for storbyen Trípolis, og herfra er det gode veier i de fleste himmelretninger. Som bonus passerer man fjellandskaper som minner mer om Gudbrandsdalen enn Hellas. Trípolis har nemlig høye fjell på alle kanter, med veier som somme tider skjærer over toppene, og som andre ganger snor seg langs fjellveggene. Veistandarden er langt bedre enn man skulle forvente, og følger man grekernes uskrevne regel om at veien har like mange kjørefelt som den har striper (det vil si to på siden og en i midten de fleste steder), så går kjøringen fint.

Akkurat så blått man foestiller seg det på stranden Astros.

Akkurat så blått man foestiller seg det på stranden Astros.

POLY NÓSTIMO!
Vi skal være her i en uke, og første dag etter ankomst oppsøker vi nærmeste strand, ca. en time unna. Den heter Astros. For å komme dit må vi over fjellene, gjennom to landsbyer, og ned til havet. Vi stopper i den andre landsbyen for å spise lunsj, men på typisk noreuropeisk vis er vi alt for tidlig ute for matservering. Det forhindrer ikke at de ansatte får sving på kjøkkenet, og disker opp med souvlaki med tilbehør. De friterte potetene fortjener egentlig et bedre navn, for de bør ikke forveksles med norsk gatekjøkkenversjon. Damen på kjøkkenet kutter opp potetene over frityren, og lar dem være oppi akkurat lenge nok til at de blir myke i midten og sprø utenpå. En dæsj sitron på toppen, så er de klare for servering. Så enkelt, og så godt.

Astros er hverken sand- eller steinstrand, men noe midt imellom. Vi veksler mellom å flate ut på solsenger, dyppe oss i havet, og bestille avkjøling fra nærmeste café. Og ta bilder, selvfølgelig tar vi masse bilder. Stort annet er det ikke å si om stranden, annet enn at den er ganske fri for turister, og i første halvdel av sommeren er det heller ikke så mange grekere. Og det å ha en deilig strand delvis for seg selv er aldri feil.

Middagen nytes i en fjellandsby. Javisst, det er i overkant klisjéfylt å komme trekkende med et avsidesliggende, ukjent sted og fremheve det som høydepunkt på turen, men dette var et av disse stedene. Anadholiána ligger mellom Tegéa og Astros, opp i fjellsidene, og er i prinsippet en bratt rundkjøring – man kjører en vei opp, og en annen ned. På toppen ligger det en grilltaverna og en bar med terrasse som har utsikt over store deler av landsbyen. Vi starter kvelden i baren hvor en yiayia, en ekte gresk bestemor, serverer og jeg får praktisert min tvilsomme gresk.

-De lokale herrene diskuterer hvor vi er fra, de holder en knapp på Tyskland. Jeg sa vi var fra Norge.
-Å nei, nå snøt du dem for flere timers spekulering. Det var dårlig gjort.
-Ja, det var urutinert.

Det er fremdeles ikke så vanlig å se damer på café i Hellas, med mindre man er i en storby eller på turiststed. Det er de eldre herrene som dominerer. De er alltid velkledde, i grå bukse og nystrøket skjorte, og med anstendig hårsveis og sirlig bart. Noen sitter og fikler med bønnekjeder, anoen leser avis, atter andre diskuterer livet. Eller turister. Det å gjette hvor folk er fra, ser ut til å være en favorittgren. Kanskje ikke rart, med tanke på hvor mange nasjonaliteter som trekkes mot Hellas.

Vi forflytter oss over til tavernaen. Uteserveringen er dekket opp, men det er ingen i sikte. Det viser seg at vi igjen er alt for tidlig ute. Men det er ingen hindring. Eieren prater ikke et ord engelsk, men viser oss praktfulle kjøttstykker i kjøleskapet, og løper ut og fyrer opp grillen. Her er det ikke snakk om grillvæske, men hårføner… Få sekunder senere er hele familien i sving. Igjen er det enkeltheten som rår. Kjøttstykkene legges rett på grillen, salaten er oppkuttede grønnsaker og olje, potetene hjemmefriterte, tzatzikien helt fersk. Hver rett fokuserer på én smak. Måltidet er fantastisk, og med skjør gresk økonomi og sterk gresk gjestmildhet i bakhodet , tipser vi rikelig og gir uttrykk for stor tilfredshet. -Poly nóstimo, kyrie! Svært godt, min herre!

Heraklestempelet i Neméa.

Heraklestempelet i Neméa.

HERCULES WAS HERE
Dagen etter utforsker vi nærområdet. I flere år har norske, danske og greske arkeologer jobbet med å avdekke antikkens Tegéa. I området er det et Athene-tempel, en grønn park med monumenter, kirker, utecafé og lekeplass, samt feltet hvor arkeologene for tiden jobber. For tiden avdekker de både antikke og bysantinske murer, og mens vi var der dukket det opp krukker og taksteiner fra jorden. Dette er skikkelig feltarbeide, og det er imponerende å se hvor møysommelig de arbeider seg gjennom tettpakkede jordlag i solsteiken, og hvor kjapt de ser ut til å tolke funnene de gjør.

Etter omvisning blir vi med teamet til et tilsvarende felt i Neméa, en times kjøring nordover. Hovedattraksjonen her er et Herakles-tempel. Det var i dette området han etter sigende overvant den neméiske løven, og slik utførte den første av sine mange oppgaver. Her er amerikanske arkeologer i sving, og for tiden jobber de med å gjenreise veltede søyler i Herakles-tempelet. Hver søyle koster noen hundre tusen euro å gjenreise, men fordi arbeidet er så synlig og prestisjefylt er det ikke vanskelig å finne sponsorer. Siste søylen er sponset av Hellas’ ledende betongfirma… Et kasino har også bidratt. -We don’t mind laundrying their money, sier guiden og ler. Men hun skulle gjerne sett liknende giverglede til andre, mindre synlige jobber på området.

Etter å ha sett de arkeologiske områdene og de mektige templene som en gang dominerte landskapet, konkluderer vi med at indre gokk også er verdt et besøk. Spesielt tatt i betraktning fjellandskapene man kjører gjennom for å komme dit.

Det er ikke så mye i gjen av spartanernes mektige bystat. Men dette romerske teateret var lett nok å kjenne igjen. I bakgrunnen nye Spárti by.

Det er ikke så mye i gjen av spartanernes mektige bystat. Men dette romerske teateret var lett nok å kjenne igjen. I bakgrunnen nye Spárti by.

THIS IS…. SPARTAAAAA!
Spárta er blitt allemnkunnskap etter filmen «300″. Derfor må vi dit, om enn bare for å si at vi har vært der. Guideboken siterer en av antikkens stormenn, som uttalte noe sånt som at om fremtidens mennesker besøker Spárta, så vil de ikke kunne skjønne hvor mektig og imponerende bystaten var. Spartanerne fokuserte nemlig på mennesklige dyder heller enn praktbygg. De var, pun intended, spartanske.

Vel fremme skjønner vi hva han mente. Høyden som utgjorde antikkens bysentrum har ikke særlig å by på, og skiltingen er minimal. Vi vandrer rundt på måfå, men vet ikke helt hva vi ser på av ruiner og knatter, før vi kommer til restene av det romerske teateret. Benkeradene er vekk for lenge siden, men formen er gjenkjennelig nok i åssiden, og noe av sceneriet står også igjen. På høyden er det lune trær og fin utsikt, og til tross for at det ikke er så mye å se, så er det verdt turen. Om enn bare for å ta krigerske «Spartaaaaaa!»-bilder.

Den moderne byen Spárti hopper vi over. Mest fordi den er en typist halvstor innlandsby. Shoppingmulighetene ser ut til å være bra, men det er mye biler og mye folk, og vi trekker mot nærliggende Mystrás isteden. Mystrás var en middelalderby som strakte seg fra bunn til topp av en fjellside. Anlegget er overraskende intakt, med flere praktfulle kirker, og med et fort kneisende på toppen. Man kan gå inn ved nederste port og spasere opp gjennom byen, eller man kan være late og kjøre helt opp. Vi velger sistnevnte. Aller mest fordi temperaturen kryper opp mot 40 grader, og solen står på sitt høyeste.

-Dette er fjerde Hagia Sofia-kirken vi har passert på turen. Jeg trodde den lå i Bulgaria, jeg?
-Istanbul. Og «hagia» betyr «den hellige», altså sankt. Hele Hellas er full av hagia-steder. Aya napa er egentlig «hagia Napa», fordi G uttales som…
-Jeg stemmer for en is,
avbryter en og angrer muligens på å ha dratt til Hellas med arkeologer og kunsthistorikere.

Vi trekker tilbake til Tegéa, og rekker akkurat innendørs før himmelen åpner seg. På grunn av de høye fjellene som omkranser området, har skyene en tendens til å samle seg rett over oss, og sommer-ettermiddagene er ofte regnfulle. Den siste uken har det i tillegg vært torden og lyn, og vi sitter innendørs og lurer på hvordan himmelen kan inneholde så mye regn. Vi bestemmer oss for å trekke mot kysten, og dermed forlate indre gokk. Arkeologene har helgefri, og vi har fått tips om en idyllisk by kalt Náfplio. Alt vi vet er at byen er vakker, og at den har italiensk is og tre fort. Det holder for oss.

Náfplios bystrand sett fra oven.

Náfplios bystrand sett fra oven.

NÁFPLIO
Vi har ikke kjørt langt før vi har lagt regnet bak oss. Oppe i fjellene åpner skydekket seg, og vi titter ned på en solfylt kyst med strender og byer. Ytterst i denne rekken ligger Náfplio, som etter 150 år som venetiansk koloni fremdeles har noe udefinerbart italiensk ved seg. Kanskje er det de glaserte fortauene, kanskje er det de mange gelateriaene, men byen oppleves som en fusjon av Hellas og Italia. En vellykket fusjon.

På midten av 1800-tallet fungerte byen sågar som Hellas’ hovedstad. Athen lå ennå i grenseland for de nylig forente områder, og var dessuten for en småby å regne. Náfplio, på den annen side, var en veletablert og strategisk beliggende by. I dag oppleves det som omvent. Med tanke på hvor raskt Athen vokste til å bli millionby og hvor negativt det var for byutvikling og luftforurensning, skal man kanskje være glad for at Náfplio opplevde en skånsommere byvekst. For det er latterlig idyllisk her.

Vi tar et kveldsbad på den lokale bystranden, som ligger nedenfor to av fortene. Jeg faller pladask for den lille stripen med pastellfargede steiner og azurblått hav. Her er det stort sett lokalbefolkningen, og da spesielt bestemødre, som plasker rundt, og vi glir ikke akkurat inn i mengden. Men muligheten for å spasere rett fra shopping til skjermet, idyllisk strand appellerer voldsomt, og det er deilig å avkjøle seg i det klare vannet. Strendene i Hellas er som oftenst også helt frie for brennmaneter. Dette innbyr til langsvømming og dupping, og vi gjør vekselvis begge deler.

Her skimte (nesten) alle tre borgene i Náfplio - lille Bóurtzi ute i havet, forfalne Akronafpliá til venstre, og litt av trappen til Palamídi i forgrunn. Mellom disse brer gamlebyen seg ut.

Her skimte (nesten) alle tre borgene i Náfplio - lille Bóurtzi ute i havet, forfalne Akronafpliá til venstre, og litt av trappen til Palamídi i forgrunn. Mellom disse brer gamlebyen seg ut.

Náfplio har tre borganlegg å vise til. Det mest fotograferte er antakelig Bóurtzi, som ligger et steinkast fra havnen. Dette er også det minste. Større, men i sørgelig forfatning, er Akronafpliá («øvre Náfplio»). I dag står murene igjen som tomme skall. Moderne bebygning har krøpet innpå; oppå nedre del av festningen kroner sågar et nedlagt hotell. Man søker seg stort sett opp hit for utsikten. Turistmagneten er Palamídi, som ligger på en drøyt 200 meter høy topp ovenfor byen. Det går en bilvei opp på baksiden, men hardhauser klatrer de 857 trappene som strekker seg fra sentrum til toppen. Tradisjonen tro gjør jeg også det, i sommerheten, mens kloke grekere har trukket inn i skyggen for en formiddagshvil. Jeg er helt enig i siestaprinsippet, men det er nå slik at det er i tolvtiden jeg er klar for verden.

Klatreturen opp er en opplevelse. Trappen er gammel og bratt, og det er små benker, huler og bygninger på vei opp. Bak meg ligger Náfplio for mine føtter. Jeg starter bråkjekt, nærmest spurter opp de første platåene. Jeg vil opp, opp, opp. Men lenge før jeg kommer halvveis merker jeg solen som steker og knærne som klager. Jeg tar små hvil og en masse bilder underveis, og når omsider toppen. Utsikten er virkelig fenomenal. Til min store overraskelse er selve festningsverket i god stand. Rom, trapper, brønner og platåer står som de antakelig har stått i århundrer, og jeg forventer halvveis å se filmpirater som Jack Sparrow og Kaptein Kid dukke opp. Jeg ser også hvor langt den nye delen av byen strekker seg innover i landet, og innser at Náfplio er mye mer enn den idylliske gamlebyen.

Veien ned er verre. Mye verre. Solen står på sitt høyeste, og de avrundede trinnene gjør at jeg unngår kanten på trinnene. Jeg merker det i knær og legger, og jeg er lykkelig over å ha husket å fylle opp vannflasken på toppen. Innen jeg når bunnen er jeg gjennomsvett, og knærne skjelver. Jeg hadde ikke gjettet at turen ned skulle være verre enn turen opp! Men det er heldigvis til for å møte de andre til brunsj, og det innebærer noen timers hvile under en parasoll. Generelt er det mange ugreske spisesteder i gamlebyen, og i dag velget vi oss en irsk café. Ikke for det, de serverer pannekaker og yoghurt, så i sånn henseende kunne den like gjerne vært gresk eller fransk.

Det nærmer seg 40 plussgrader, og det ytres et ønske om en sandstrand. Det ligger flere i umiddelbar nærhet; vi prøver en som heter Karathóna Den kunne like gjerne hett partystranden. Vannsport, barer og solsenger dominerer stripen. Strandbarene har digre aggregater, og konkurrerer om å ha den høyeste dance-musikken. og det serveres frappé og øl over en lav sko. Her er det bare å flate ut og «go with the flow». Selve stranden er langgrunn og med fin sand, og det er egentlig rart den ikke er okkupert av barnefamilier. På den annen side er det vel ikke mangel på slike strender i Hellas. I lengden melder andre behov seg, og det frister ikke lenger med øl og frappé. Men mat og toaletter må man gå en stund for å finne, spesielt om man har lagt seg i første halvdel av den fire kilometer lange stranda. Og is finnes ikke. Det vil si, isbiter er det masse av, til iskaffen, men iskrem er ikke mulig å oppdrive. Jeg sutrer, og tror det er sutringen som får de andre til å pakke sammen. Men det viser seg at det er mørke skyer i horisonten, og de nærmer seg faretruende. Vi trekker mot byen igjen.

Borganlegget Palamída tar seg praktfullt ut om kvelden.

Borganlegget Palamída tar seg praktfullt ut om kvelden.

Det skal vise seg å være et godt valg, av flere grunner. Det er nemlig viktig fotballkamp på TV, og idet vi rigger oss til på en av sofaer-og-digre-parasoller-caféene på byens torg, begynner det å sildre fra himmelen. Snart bøtter det ned, og torden og lyn ser ut til å gå i sirkel over oss. TV-signalet forsvinner med jevne mellomrom, men det er stor stemning under parasollene.Og regnet gir seg akkurat når kampen er ferdig Det passer perfekt. Vi er endelig kommet inn i middelhavsrytme. Middagen inntas i nitiden, og før det rekker vi en runde i butikkene som har åpnet etter mesimeri, gresk siesta. Hva har så Náfplio å by på av shopping? Det er mye i overkant turistvennlige butikker. Det mangler ikke på fæle magneter og produkter med eller av oliven. Men det er også en stor andel trendy klesbutikker og matsjapper, samt greske spesialiteter. Knappebutikk, ouzeri og konfekt, bestemorskjoler og lærsandaler – Náfplios gamleby kan faktisk by på det meste. Men som alltid er det fordel å komme seg ut av turisttråkket.

Vi går innom en sted som har spesialisert seg på ouzo og konfekt – i den rekkefølgen. Jeg spør etter ouzo fra Plomári på Lesvos.

-Hvorfor vil du ha det?
-Jeg var der for noen år siden, og etter sigende lager de noen av den beste ouzoen i verden.
-Ja, det er sant. Men jeg tror du vil like denne bedre,
sier han og gir oss et glass. Vi smatter megetsigende. Den er virkelig god, hverken for kjemisk eller for søt.

-Hvor er dere fra?
-Norge. Norvigía.

-Aaaaaah, Rybak! Eurovision.

Dette er tredje gang vi får dette svaret, så Alexander Rybak traff tydeligvis en europeisk musikknerve med sin «Fairytale». Folk forteller oss at sangen ble spilt hyppig på radio i nesten ett år, og satte Norge på kartet i Hellas. Kanskje en hyggelig innfallsvinkel enn norsk fotball eller fulle turister.

Dagen etter er det klart for avreise. Det er ikke med lett hjerte vi forlater Náfplio. For å hale ut tiden stikker vi innom en annen strand i nærheten. Tólo bærer preg av å ha vært et fasjonabelt sted som har lidd sterkt under overivrig utbygging. I dag ligger hotellene, caféene og campingplassene tett langs stripen. Men det velger vi å ikke forholde oss til. Denne stranden ser ut til å være barnefamilienes favoritt, og med myk sand og langgrunn strand er det lett å skjønne hvorfor.

-Det er kanskje ikke samme glamouren her som det var en gang, men det er søren meg deilig!
-Minn meg på hvofor vi drar hjem, igjen?
-For å ha noe å drømme om og vende tilbake til en annen gang. Kanskje ikke akkurat Tólo, men definitivt Peloponnes.

Del dette innlegget med dine venner:

En kommentar til “Indrefileten av Hellas”

  1. Marianne sier:

    Solgt! Jeg blir med til sommeren!

Tilbakesporinger


Skriv en kommentar

Våre reisebilder - Se alle bildene

Vaksineoversikt:

UDs reiseråd:

I salg nå

En klassiker er tilbake:

Bli vår venn: