Menu Meny

California: Et kall til ørkenen

En reise i Mojaveørkenen byr på utenomjordiske opplevelser, musikalske legender, spøkelsesbyer og et hemmelig motell med kosmiske vibrasjoner.

– Ørkenen er som et kreativt tordenvær som flommer over deg, smiler Annachristie Sadler, en ung og lovende folk- og country-musiker. Det er tidlig morgen, og jeg treffer henne utenfor vintagebutikken, Ricochet, hvor hun arbeider. Hun flyttet til Joshua Tree for noen måneder siden.
Bare et par timers kjøretur fra Los Angeles blir kontrasten stor fra byens støy og virvar. Her ute i det karrige, øde landskapet råder stillheten. Mojaveørkenen dekker et betydelig område av det sørlige California, og har lenge hatt en tiltrekningskraft på kunstnere og musikere på spirituell søken.

Ekkoet av musikalske legender. På 1960-tallet dro Jim Morrison rett som det var ut i Mojaveørkenen for å utforske sitt indre landskap. Det gjorde også den legendariske countryrock-sangeren Gram Parsons, som døde av en fatal miks av alkohol og morfin på Joshua Tree motell, bare 26 år gammel. Ekkoet etter Gram og hans «Cosmic American Music» er tydelig den dag i dag på det søvnige lille tettstedet langs Highway 62. Joshua Tree tilrekker seg stadig en fanskare, som sjekker inn på rom åtte på motellet hvor Gram Parsons døde i 1973.
– Jeg føler en sterk affinitet til Grams musikk, forteller Annachristie. – Det føles som om noe av hans livskraft fremdeles svever i luften her. «The Return of the Grievous Angel» har sunget meg i søvn mange netter, smiler hun. – Og jeg streber etter å skrive like oppriktige sanger som han gjorde.

Vi går inn i den sjarmerende butikken som selger alt fra brukte cowboystøvler og klær og smykker til gamle grammofonplater og alskens artefakter.
– Det er jo slik at tilfeldigheter og vendinger i livet gjør at man plutselig finner noe magisk. For meg ble Joshua Tree et slikt vendepunkt, sier Annachristie mens hun henger opp fargerike cowboyskjorter.
– Det var min venn, folkrocksangeren Tim Easton, som overtalte meg til å flytte hit, forklarer hun. – Så jeg pakket alt musikkutstyret i bobilen og krysset kontinentet fra Philadelphia.

Så langt har ørkenlivet svart til forventningene, og Annachristie har allerede sunget både på den lokale Joshua Tree Saloon og det populære Pappy and Harriet's i Pioneertown.
– Å ha en slik fantastisk musikkarena som Pappy and Harriet's i nærheten, og samtidig få jobbe i en juvel av en butikk som Ricochet, gir en følelse av at her vil jeg bli værende. Lenge, smiler hun.

Tove K. Breistein

– Ørkenen er som et kreativt tordenvær som flommer over deg, smiler Annachristie Sadler, en ung og lovende folk- og country-musiker. Det er tidlig morgen, og jeg treffer henne utenfor vintagebutikken, Ricochet, hvor hun arbeider. Hun flyttet til Joshua Tree for noen måneder siden.

Med legendariske Gram Parsons på stereoen, krysset Annachristie kontinentet fra Philadelphia i en gammel bobil for å realisere musikkdrømmen i Joshua Tree.
Med legendariske Gram Parsons på stereoen, krysset Annachristie kontinentet fra Philadelphia i en gammel bobil for å realisere musikkdrømmen i Joshua Tree.
Joshua Tree nasjonalpark er oppkalt etter de karaketristiske trærne, og dekker et stort område av Mojaveørkenen.
Joshua Tree nasjonalpark er oppkalt etter de karaketristiske trærne, og dekker et stort område av Mojaveørkenen.
En av Morgans campingvogner er dedikert kultbandet The Cramps.
En av Morgans campingvogner er dedikert kultbandet The Cramps.

Tove K. Breistein

Joshua-trærne med sine sprikende grener, er betegnende for Mojaveørkenen, og ifølge legenden var det tilreisende mormoner som ga navn til treet etter profeten Josva fra Det gamle testamentet. I 1986 var noen irske musikere på gjennomreise og skulle med sitt femte studioalbum sette Joshua Tree ettertrykkelig på kartet. Det var bandets fotograf, Anton Corbijn, som kom opp med ideen om å bruke Joshua-trærne som bakteppe på omslaget.

Et mytisk tre og et irsk rockeband. Joshua Tree er innfallsporten til den gigantiske nasjonalparken med samme navn, og tiltrekker seg årlig tusenvis av entusiastiske turgåere og fjellklatrere. Konturen av landskapet, den golde jorden, de unike fjellformasjonene og de karakteristiske Joshua-trærne, gir en følelse av å være på en utenomjordisk odyssé.

Joshua-trærne med sine sprikende grener, er betegnende for Mojaveørkenen, og ifølge legenden var det tilreisende mormoner som ga navn til treet etter profeten Josva fra Det gamle testamentet. I 1986 var noen irske musikere på gjennomreise og skulle med sitt femte studioalbum sette Joshua Tree ettertrykkelig på kartet. Det var bandets fotograf, Anton Corbijn, som kom opp med ideen om å bruke Joshua-trærne som bakteppe på omslaget. Med et album rikt på religiøse allusjoner, skulle treet stå som en metafor for bandets spirituelle søken. Resten er historie, og «The Joshua Tree» er fremdeles U2s mestselgende album. Det er mange som tror at treet som bandet er fotografert med på omslaget, står i parken, men det falt for mange år siden over 300 kilometer unna.

Et hemmelig motell. Jeg har mine tvil idet jeg skal, ifølge den intrikate veibeskrivelsen, ta av til venstre fra hovedveien. Støvskyen står høyt etter bilen idet den skrangler oppover den smale grusveien. Etter drøye ti minutter skimter jeg et lilla hus og en klynge med campingvogner.
På en hemmelig adresse i utkanten av Joshua Tree har Los Angeles-baserte filmmanusforfatter, regissør, DJ og radiovert, Morgan Higby Night (43), startet et trailerpark-motell utenom det vanlige.

Morgan venter på meg utenfor inngangsporten. Kun gjester og inviterte er tillatt innenfor det inngjerdete området.
– Privatlivet til våre gjester er viktig, forklarer Morgan. – Vi vil ikke ha folk snokende rundt her. Adressen oppgis først dagen før gjestenes ankomst, og GPS-navigator er ikke tillatt.
Et kort sekund vurderer jeg å løpe tilbake til bilen for å skjule GPS-en som står framtredende på dashbordet.
– For meg er ørkenen et sted for inspirasjon og kreativitet, smiler Morgan mens han åpner porten. – Et sted hvor jeg finner ro til å skrive. Jeg eide et hus ikke langt herfra, men så fikk jeg ideen om å skape et spesielt sted hvor forfattere, musikere og filmskapere fra alle sjangre kunne møtes og samarbeide. Så jeg solgte huset og investerte i et par vintage campingvogner.

En natti
En natti "The Sweet" Airstream tar deg raskt tilbake til 70-tallet.
For Morgan er ørkenen et sted for inspirasjon og kreativitet. På en hemmelig adresse har han skapt et trailerparkmotell utenom det vanlige.
For Morgan er ørkenen et sted for inspirasjon og kreativitet. På en hemmelig adresse har han skapt et trailerparkmotell utenom det vanlige.

Tove K. Breistein

Det er snart fire år siden Hicksville Trailer Palace ønsket sine første gjester velkommen. Stedet tiltrekker seg en jevn strøm av både kunstnere, musikere og andre besøkende som vil dvele i Morgans magiske verden – enten for å slappe av, eller for å jobbe på sitt neste filmprosjekt.

E.T. phone home. På den åpne plassen innenfor de høye gjerdene har Morgan skapt et kosmisk univers drevet fram av lidenskapen for det bisarre og burleske. Med tydelige referanser til 1960-og 70-tallet har han med årene samlet åtte ulike campingvogner som er innredet tematisk – fra kitsch til country og western til det sci-fi inspirerte. Med plass til 23 gjester, er det et sted som inviterer til sosialt samvær.
– Folk spør hvor jeg får mine ideer fra, men hva du ser her, er helt normalt for meg, smiler Morgan, og trekker fram filmene til John Waters og David Lynch som inspirasjonskilder.
Rundt det lille svømmebassenget står fire ulike campingvogner.
– De to første campingvognene jeg innredet, «The Pioneer» og «The Integratrailor», er dedikert den lokale kulturen, forklarer Morgan mens vi spaserer rundt bassenget på det irrgrønne kunstgresset.
– Det er så mange fantastiske, rare ting her ute i ørkenen, smiler han, – og «The Integratrailor» er en hyllest til flymekanikeren George Van Tassels mystiske kuppelformete konstruksjon han bygget noen mil herfra på 1950-tallet, og som fikk navnet «Integratron».
Ifølge legenden bygget Tassel «Integratron» kun med trematerialer og ingen spikre etter instruksjoner av besøkende fra planeten Venus.
– Denne derimot er i rent metall og full av spikre, men det ovale taket er det samme, smiler Morgan og åpner døren til «The Integratrailor». Utenfor den sølvfargete Airstream-campingvognen har et miniatyrromfartøy krasjlandet.
Campingvognen har stjernemønstrete gardiner og matchende dynetrekk på dobbelsengen. I det ene hjørnet står en utenomjordisk kommunikasjonsmaskin i tilfelle gjestene føler for å søke kontakt med et romvesen.
– Etter noen cocktails er det mange som tror at den funker, smiler Morgan.

Det er snart fire år siden Hicksville Trailer Palace ønsket sine første gjester velkommen. Stedet tiltrekker seg en jevn strøm av både kunstnere, musikere og andre besøkende som vil dvele i Morgans magiske verden – enten for å slappe av, eller for å jobbe på sitt neste filmprosjekt. Lydstudio og filmredigeringsbenk er tilgjengelig for leie til gjester som er i det kreative hjørnet.

Parykker på avveier. Før Hicksville ble en realitet, var ikke Morgan fremmed for campingvogner. Etter en turbulent oppvekst flyttet han som syttenåring alene inn i en campingvogn i en trailerpark i Oregon.
– Jeg er en rotløs sjel, og har lenge hatt en affinitet til campingvogner, smiler Morgan. – Det at man kan hekte et lite hus bak på en bil og kjøre av gårde, er den ultimate friheten.
Vi stopper utenfor den sorte punkglam-inspirerte campingvognen, «The Lux».
– Da jeg holdt på å bygge stedet, døde plutselig vokalisten Lux Interior i The Cramps. Han var en bekjent av meg, så jeg ville lage en hyllest til ham og bandet. Campingvognen er innredet i sort og rødt med leopardmønstret gulvteppe. En liten jukeboks på bordet spiller bandets musikk, og i hjørnet står en gammel sort/hvitt-TV som kun viser skrekkfilmer. Ved siden av «The Lux» står motstykket «The Fifi», en rosa campingvogn med lilla lysekrone i taket, velurtepper, sminkebord og bar.
– Vi trengte et feminint innslag, forklarer Morgan, – så jeg spurte noen venner om de kunne hjelpe meg å innrede «Fifi» tilnærmet lik deres egen parykksalong i New Orleans. På veggen henger tre parykker – en lilla, en sort og en rosa.
– Det er ganske vanlig å se gjester gå rundt i disse parykkene, smiler Morgan.

Ørken byr også på fantastiske solnedganger og kosmisk stjernehimmel.
Ørken byr også på fantastiske solnedganger og kosmisk stjernehimmel.
Ikke gæernt! Sola skinner også i Hicksville Trailer Palace - ta en dukkert i bassenget, kul'n på solsengene.
Ikke gæernt! Sola skinner også i Hicksville Trailer Palace - ta en dukkert i bassenget, kul'n på solsengene.
Du får ditt neste par med boots og annet western gear hos Ricochet Vintage Wears.
Du får ditt neste par med boots og annet western gear hos Ricochet Vintage Wears.
Pioneertown ble bygget som en
Pioneertown ble bygget som en "Old West"-filmkulisse på 1940-tallet.

Tove K. Breistein

På vei tilbake til Los Angeles kjører jeg innom Pioneertown. Noen kilometer fra Yucca Valley går veien som en berg-og-dal-bane opp gjennom fjellene til et høyfjellsplatå. Spøkelsesbyer, eller «ghost towns», er spredt utover hele det vestlige USA.

Livet på utsiden. Selv om vi befinner oss langt ute i ørkenen, er det ikke fritt fram for ville fester. Morgan avslører at de har noen regler som gjestene må følge.
– Vi ser helst at gjestene ikke skyter hverandre, smiler han og viser vei til den lille skytebanen som han har anrettet for bueskyting og luftpistoler.
– Vi pleier å dempe volumet på utendørs jukeboksen rundt ti om kvelden av hensyn til naboene, forklarer han. – Men blir det en sen kveld, er det ikke verre enn at vi bestikker naboene med et par flasker vin.
Det er mennesker av alle slag som bosetter seg her ute i ørkenen. Noen flytter hit på grunn av familie, andre for å nyte pensjonisttilværelsen. Mange søker stillheten.
– Er det et sted du virkelig kan gjemme deg bort, så er det i ørkenen, sier Morgan. – Her lever du litt på utsiden av samfunnet, og det er begrensninger og samtidig en enorm frihetsfølelse i å leve på en så ekstrem plass. Jeg elsker stillheten, men jeg kunne ikke bodd her fulltid, avslører han.

Hollywoods egen spøkelsesby. På vei tilbake til Los Angeles kjører jeg innom Pioneertown. Noen kilometer fra Yucca Valley går veien som en berg-og-dal-bane opp gjennom fjellene til et høyfjellsplatå.
Spøkelsesbyer, eller «ghost towns», er spredt utover hele det vestlige USA.
Små, vitale samfunn på de mest karrige steder som ble forlatt da alt gullet var funnet, eller når jernbanen var ferdigbygget. Hollywoods framvekst skjedde i en tid da det Ville Vesten var ved å opphøre, og de forlatte byene ble hyppig brukt som filmkulisser i Western-filmer. Således er Pioneertown en figurativ «ghost town», bygget som en «Old West» filmkulisse på 1940-tallet. Stedet hadde sin storhetstid på 50-tallet da den populære TV-serien «The Cisco Kid» og Amerikas favoritt-cowboy, Gene Autry, spilte inn sine show her.
Det er som om tiden har stått stille, og det er bare meg og noen små høyballer som driver nedover den støvete Mane Street i den biske kulden. Men det en gang så travle filmsettet er ikke forlatt, og jeg skimter liv i bygninger mellom det fiktive begravelsesbyrået og bankfasaden. Nå er det kunstnere og musikere som setter stemningen i Pioneertown. I høysesongen underholder en gruppe lokale amatørskuespillere turistene ved å gjenskape «Old West shoot outs». Men det er Pappy og Harriet's som trekker folk året rundt.

Feterte sangstjerner og en nedslitt ørkenveikro. De to venninnene Robyn Celia og Linda Krantz fra New York har transformert veikroen til en av Californias mesk unike levende musikkarenaer. Siden 2003 har lokale musikere så vel som feterte artister, som Robert Plant og Lucinda Williams, prydet den lille scenen. Her samles folk for musikkopplevelsen og for maten i en «Old West»-atmosfære. Klientellet er en spraglete miks av røffe motorsyklister, barnefamilier, hipsters og rett som det er, Hollywood-stjerner. Men uansett hvor eksklusivt klientellet er, har stedet bevart sitt jordnære og intime preg.
«Hot beer, lousy food, bad service – welcome!» står det på et skilt ved den lange L-formede baren. Ikke nevneverdig skremt, bestiller jeg fra Tex Mex-menyen, og en eldre fyr fanger opp en fremmed aksent. Han flyttet fra England for over tretti år siden da han fikk jobb som journalist i Los Angeles.
– Vi kjøpte et hus ikke så langt herfra da jeg ble pensjonist. Los Angeles er en avskyelig by, smiler han og går videre. Han er ikke den eneste som har sagt det på denne turen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!