LAOS: Buddhas læregutter
Vi blir kastet fra side til side inne i den lille tuk-tuk-en. Sjåføren prøver å unngå at hjulene havner i et av de mange store hullene på den støvete fjellveien i tropiske Laos. Det er varmt og fuktig. Mellom lange strekk med regnskog dukker det opp små landsbyer, og folk hilser vennlig mot oss.
Nominert i klassen "feature" i årets mediepriser 2016!
"Buddhas læregutter - et liv uten jenter, fotball og Laosøl", først publisert i Vagabond utgave #6-2015, er nominert i klassen Feature i Årets mediepriser.
Siden ukepressen ble innlemmet i Medieprisene i 2006 har Vagabond vært nominert hele 6 ganger og vunnet 2 av de høythengende prisene som ofte har 500-600 innsendte bidrag. Årets vinnere presenteres på Mediedagene i Bergen, 11. mai.
Tine Poppe vant for fotoreportasjen "Bakgårdsengler" i 2011.
– Jeg er så lykkelig i dag, sier Boun. Han stråler som en glødelampe der han sitter overfor meg i sine oransje gevanter. Den buddhistiske munken er 16 år, og jeg skal få være med ham på det første besøket hjemme i landsbyen siden han ble ordinert for et halvt år siden.
Etter hvert som vi nærmer oss hjemtraktene hans, forteller Boun at han er godt kjent i regnskogen rundt oss. Da han var liten, ble han sendt ut hit hver dag på leting etter frukt og grønnsaker som kunne mette den fattige familien hans. Langs veien passerer vi smilende smågutter med fiskestenger laget av kvister. Mekongelven flyter bred og stille rett nedenfor.
Jeg møtte Boun første gang i tempelet Vat Sisa Vanteva Lok i landsbyen Bon Song Kha Lok. Dagen før hadde jeg besøkt flere templer i Luang Prabang i håp om å få intervjue en av de unge munkene, men skjønte fort at de ikke hadde lov til å snakke med kvinner. Ute på landsbygda var det visst ikke like strengt, og jeg kom raskt i kontakt med Boun, som var ivrig etter å få en anledning til å snakke engelsk. Vi kunne gjerne prate, sa han, hvis jeg holdt fysisk avstand, ikke var alene med ham og dekket meg til. Hvis det var noe jeg ville gi ham, måtte jeg legge det fra meg før han kunne plukke det opp. Han fortalte at dette gjaldt absolutt alle kvinner, også hans egen mor og søstre.
Boun er yngst av seks søsken. Familien er bønder, og han er den eneste i sin landsby som har avlagt munkeeden. For fattige i Laos er dette den eneste muligheten til å skaffe seg videregående utdannelse, men Boun forteller at han også hadde et stort ønske om å fordype seg i buddhismen.
Buddhistiske munker har 227 regler som de må følge. Blant disse er regler om at de må sove rett på gulvet, ikke bruke penger og aldri tilberede eller oppbevare mat.
Buddhistiske munker har 227 regler som de må følge. Blant disse er regler om at de må sove rett på gulvet, ikke bruke penger og aldri tilberede eller oppbevare mat. Munkene er høyt respektert i Laos, og laoter ser det som sitt ansvar å gi matgaver. Hver morgen like før soloppgang setter landsbybeboerne seg på rad i gaten utenfor templene for å donere kokt ris til prosesjonen av barføtte munker som går forbi med bollene sine. Blant de fremmøtte sitter fattige gatebarn og rekker frem hånden til munkene, som deler av matgavene de har mottatt. Ingen snakker, det er høytidelig og helt stille i grålysningen. Munkene ser rett frem mens hender fyller bollene med ris. Selv så tidlig om morgenen har de allerede tilbrakt to timer med bønn i tempelet, og frokosten inntas straks prosesjonen er over.
Boun ber meg sitte ned på gulvet helt bakerst i tempelet og sier jeg må passe på at ikke føttene mine peker i retning av den store Buddha-statuen.
Boun vil gjerne at jeg skal fortelle om Norge. Han gjør store øyne og tror det nesten ikke når jeg forteller om retten til utdanning og helsehjelp for alle. Krigen i nabolandet Vietnam medvirket til at dagens kommunistparti kom til makten. Landet har i løpet av historien vært underlagt Thailand, Burma, Vietnam og Frankrike. Fra 1950 ble landet involvert i Vietnamkrigen, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombeangrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. I dagens Laos er godene skjevt fordelt, og bare ytterst få nyter godt av de rike naturressursene. Dette vil Boun gjerne forandre – han drømmer om å studere jus og bli politiker.
Han forteller at foreldrene ble veldig stolte da han valgte å ta videregående skole i tempelet.
– Men er det ikke vanskelig å være så langt borte fra familie og venner? spør jeg.
– Alle de strenge reglene gjør det lettere ikke å tenke på alt jeg savner, svarer han. Han vil ikke være en økonomisk belastning for moren og faren som jobber hardt på rismarkene hver eneste dag for å overleve.
Når han snakker om buddhismen, sier han at det krever forsakelser på veien til å bli et godt menneske. – Hvorfor kan ikke alle bare være gode og respektere alt levende? sier han. – Dessuten har jeg mer fritid her i tempelet. Fra mandag til fredag går jeg på skole, men lørdag og søndag har jeg fri. På lørdager vasker og rengjør vi tempelet og områdene rundt, men på søndager kan jeg gjøre hva jeg vil. Da pleier jeg å lese og studere engelsk, for jeg ønsker å besøke andre land i verden en gang i fremtiden.
Når jeg forsiktig spør om han driver med fotball eller andre sportslige aktiviteter på fridagen, ler Boun godt over at jeg kan tro at noe som ligner på konkurranse er tillatt for en munk.
Utover ettermiddagen blir jeg invitert til å være med på kveldsbønnen. Boun ber meg sitte ned på gulvet helt bakerst i tempelet og sier jeg må passe på at ikke føttene mine peker i retning av den store Buddha-statuen. Så viser han meg hvordan jeg skal bøye hodet ned mot gulvet tre ganger før bønnen begynner. Mens tempelklokkene ringer, kommer munkene stille inn og setter seg i lotusstilling på rad foran den store Buddha-statuen. Den eldste begynner å messe monotont, og de andre stemmer i. Bønnen består av Suttaer på pali, som er Buddhas språk og ligner på sanskrit. På gulvet foran Boun ligger Tipitaka-en, boka med tekstsamlingene, han har ennå ikke lært seg alle Suttaene utenat.
Det er økonomi som avgjør om Boun kan studere ved universitetet i hovedstaden Vientiane etter bestått videregående i tempelet. Alternativet er å bli munk på livstid.
Rett før vi kjører inn i landsbyen, tar Boun på seg en sennepsgul strikkelue, og jeg lurer på om det er en regel at en munk ikke kan være barhodet når han kommer hjem.
– Nei, det er bare fordi jeg syns det blir litt flaut om jentene i landsbyen ser meg barbert på hodet, sier Boun og rødmer.
Foreldrene er stolte av sønnen. Men de klemmer ham ikke, eller kommer med gledesutbrudd når de får se ham. De setter seg i en ring på gulvet og vil at Boun skal sitte på en stol i midten, slik at de kan se opp på ham når han snakker. Jeg ser at han kjenner seg ukomfortabel. Han er ikke lenger bare husets sønn, men en hellig mann – en uvant situasjon å takle for 16-åringen som har betrodd meg at han noen ganger gråter om natten av savn etter landsbyen og foreldrene sine.
Det er økonomi som avgjør om Boun kan studere ved universitetet i hovedstaden Vientiane etter bestått videregående i tempelet. Alternativet er å bli munk på livstid. På veien tilbake til tempelet spør jeg Boun om hva han ville gledet seg mest til om han ble student og forlot munketilværelsen. Han smiler på sin beskjedne måte. – Være sammen med vennene mine, snakke med jenter og drikke Laos-øl, svarer han. – Men det er i alle fall to år til.
I mellomtiden vil han gjerne at jeg skal komme tilbake og besøke ham igjen. – Men til neste år er det ikke sikkert du vil kjenne meg igjen, for da har jeg blitt en voksen mann som kan synge alle bønnene på pali utenat.
