Hellas: Khalki - øvelse i gresk kontemplasjon
Å ankomme Khalki etter å ha reist med ferge fra Rhodos er som å komme fra en krigssone til et lydtett kammer. Fra Lucifers forgård til Evas hage. Hvordan i all verdens navn og rike klarer en liten øy som Khalki å beholde fatningen når en gedigen chartermaskin ligger som en fresende trykkoker en times fergetur unna? På Khalki skjer det ingenting. Absolutt ingen verdens ting.
Alle har reist hjem. Søvnig, gyllent septemberlys helles over den velkomponerte husrekken i havnebyen Emborio (Nimborio) og markerer at sesongen er over for i år. Barnefamiliene har for lengst forlatt øya, kun et fåtall pensjonister inntar restaurantene ved åttetiden om kvelden. En gjeng ungdommer på Khalki ville virke malplassert, på samme måte som Khalki ville være malplassert i deres liv – her er det ikke ett diskotek, knapt nok en bar.
Fra verandaen min ser jeg øyas splitter nye og eneste minibuss kreke seg opp og ned karrige bakker, opp til vindmøllene og til borgruinen ved Stavros. Bussen ser alt for stor ut for øya. Lokalavisen The Halki Visitor har viet to sider pluss forsiden til nyheten om minibussen. Nå har taxien fått tøff konkurranse. Ikke mange yrkesgrupper er representert på Khalki. Og de få som finnes har gjerne en utøver hver: Én politimann, én baker, én taxisjåfør, én rørlegger, én elektriker.
Egner hadde likt seg her.
Anders Wyller
Enkelt, men ikke for mye, ikke for lite og særdeles tro mot den litt fornemme venetianske byggeskikken. Men å drive husutleie til kravstore gjester er et slit. Det er ikke bestandig enkelt å være en god times fergetur unna.
Manolis er arkitekt og bor inne på Rhodos. Han og broren eier huset Villa Praxithea som de leier ut til gjester. Huset går langt tilbake i Manolis familie. Det henger bilder av bestemødre og oldeforeldre i stua. Huset er pietetsfullt restaurert. Enkelt, men ikke for mye, ikke for lite og særdeles tro mot den litt fornemme venetianske byggeskikken. Men å drive husutleie til kravstore gjester er et slit. Det er ikke bestandig enkelt å være en god times fergetur unna når gjestene ringer og klager, enten på den ukrainske renholdsdamen som er rimelig barsk (men rettferdig!), eller tette rør. Grekerne har hatt en forkjærlighet for særdeles tynne soil- og avløpsrør. Uvisst av hvilken grunn. Og rørleggeren – det fins så klart bare en av dem på Khalki – er helt sikkert et annet sted og staker rør etter uforsiktige turister. Men Manoli elsker barndomsøya si:
– Du vet, det fins ikke noen plass som dette i Hellas. Vi vet å ta regien over turismen på Khalki, vi har kontroll. Vi vet hva vi har. En skatt!
Anders Wyller
Khalki er øya hvor det kreves øvelse i sitte stille-leken. Antitesen til hyperaktivitet. Endeløse dager med enkle faste ritualer innenfor kontemplasjonens kunst.
Om morgenen spaserer jeg ned trappen fra verandaen min, rett ned på en støpt steinplatting i forlengelsen av huset. Overalt langs husrekkene i havnen ser du smekre aluminiumstrapper som tar deg ned og rett ut i havet. Så klart, så blått.
Det foregår for tiden en generell oppidyllisering på øya. Fiskerne har penger mellom henda. Gamle, trette fiskerboliger restaureres og omgjøres til enkle, men innbydende turistvillaer for utleie.
Her er det lett å drømme seg inn i en boende tilværelse. Særlig engelskmenn har begynt å kjøpe sommerhus her. Så også Caraline Clarke og Frances Mayes som utrolig nok driver hver sin lokalavis. Med tanke på Khalkis særdeles fattige innbyggertall, femti sjeler om vinteren og 330 om sommeren, kan dette i beste fall synes dristig. Frances og Caraline krangler så busta fyker om hvem som vet mest om Khalki og om hvem som har størst 'eiendomsrett' til øya.
Londonbaserte Trevor og Shirann er naboene mine. Et kunstnerpar i trettiåra, han fotograf på spranget til å gjøre noe virkelig stort, hun som hans agent; mennesker som iblant er nødt til å kutte ut hardkjøret på hverdagstravbanen for å hente seg inn igjen. De har aldri vært i Hellas før. Rastløsheten har ikke helt sluppet taket.
– Vi har ikke klart å gire helt om ennå. Kontrasten er så enorm i forhold til livet vi lever hjemme, unbelievably quiet, but it's nice, we like it.
Khalki er øya hvor det kreves øvelse i sitte stille-leken. Antitesen til hyperaktivitet. Endeløse dager med enkle faste ritualer innenfor kontemplasjonens kunst. Bade, lese en bok, spise en fiskerett, drikke et glass vin eller tre, tenne et stearinlys på balkongen, drikke litt mer hvitvin, og lese en bok igjen.
Ta med deg et bibliotek.
