Jeg skulle akkurat til å forlate Leh, da veien ut av byen var sperret av både politi og hele byens befolkning. I lang lang rekke sto vi langs veikanten og ventet på ham.
Alle hadde pyntet seg med sine fineste hatter og drakter. Det var en festdag. Dalai Lama hadde akkurat landet på flyplassen, og fra sin bil i en lang kortesje vinket han til de fremmøtte. Det var et stort øyeblikk i min reisekarriere.
Dette var for noen år siden. I sommer skulle jeg til Tibet. Vel ‒ i utgangspunktet til Kina. Reise med tog fra Chengdu til Lhasa, og så med bil tilbake mot grensen til Vietnam. En skikkelig eventyrreise.
Tenzin Gyatso, eller Dalai Lama som vi kjenner ham, er den fjortende i rekken. I en alder av to år ble han utpekt som den reinkarnerte sjelen til Dalai Lama – og ble den politiske og spirituelle lederen av Tibet. Livet hans har vært preget av konflikter og politikk. I snart 60 år har han levd i eksil i Dharamsala i Nord-India. Der lever også mange tusen tibetanere i eksil. Hver dag er det fredelige demonstrasjoner, der de innbitt prøver å få resten av verdenssamfunnet til å åpne øynene for landet de ikke kan reise tilbake til.
Det er en skikkelig floke. En politisk en. Også Norge har fått føle hva det betyr å stå imot en kjempe som Kina. Så hva er løsningen? Dalai Lama har gitt fra seg sin politiske makt over Tibet, og gjenstår kun som spirituell leder. En 375 år gammel tradisjon er brutt. Det er heller ingen selvfølgelighet at det blir en femtende Dalai Lama. Han har bestemt seg for å ikke la seg reinkarnere. Istedenfor ønsker han å lage retningslinjer for hvordan man demokratisk skal kunne velge frem en ny åndelig leder.
Så kom meldingen: «Åh, er du fra Norge? Nei, da går det ikke. Vi får ikke lov til å ha med norske reisende.»
Så fikk jeg kinesisk visum i passet. Knirkefritt. La planer for turen. Kontaktet turoperatører i Tibet, tegnet opp en reiserute. Knalldyrt – ja visst. Men Tibet, hvem har vel ikke drømt om det? En av de virkelig store en-gang-i-livet-reisene. Betalte depositum, sendte over passdetaljer. Så kom meldingen: «Åh, er du fra Norge? Nei, da går det ikke. Vi får ikke lov til å ha med norske reisende.»
Vi er så vant til at det norske passet er et slags frikort – velkommen overalt.
Men slik er det ikke. Sri Lanka er et godt eksempel. Lenge herjet av krig. Og midt i fredssamtalene sto Erik Solheim. Det gjorde ikke Norge populært, dermed hadde nordmenn i mange år ingen adgang. Så var det Kina. Den historien kjenner vi godt, vi står midt i den. Men var det ikke slik at halve Norge nettopp var på la-oss-bli-venner-igjen-tur? Det er tøvær, men ikke riktig sommer ennå.
Om jeg skulle la meg reinkarnere, om det i det hele tatt er et valg, vet jeg ikke om det kunne blitt så mye bedre enn å være født med et norsk pass. Frihet og sikkerhetsnett til å kunne reise, nesten absolutt overalt, med noen svært få unntak. Det eneste jeg vet for sikkert, etter et møte med den tibetanske faunaen, er at jeg vil unngå å leve mitt neste liv som en tibetansk «ørn».
