Helgelesning: Er hjemme virkelig best?
Helge Baardseth, eventyrer, reisereporter, reiseekspert og vagabond par excellence på skeive og streite blikk fra en stadig mindre, men likefullt forunderlig, verden.
Så er reisen over, jeg er tilbake i godstolen og ser fjernsyn, er innom Facebook og leser kommentarer fra «venner» om hvor fint de har det, med bilder av hva de skal ha til middag (sic!). Tar en tur ut og drikker middelmådig kaffe fra en kafékjede som brenner kaffen selv. Leser aviser, mange aviser. Hjemme igjen, til virkeligheten.
Borte bra, men hjemme best! Vi, jeg, gjentar dette bestandig når jeg kommer fra en reise, som et mantra. Smører en skive med geitost eller kaviar, «nysilt» melk i glasset. Ikke så galt! Men er hjemme virkelig best? Er dette uttrykket sant, eller bare et tegn på usunn nasjonalisme, uten noen rot i virkeligheten. Bare noe man sier?
Ikke misforstå, jeg trives der jeg bor. Synes jeg har det rimelig godt, men ordet «best» er på en måte så forpliktende, og vekker litt ubehag fordi ordet setter det ene opp mot noe annet.
Jeg har vært i mange land og har bodd i noen av dem. Hånden på hjertet: Det er få land og steder jeg har tenkt: Her kunne jeg ikke tenke meg å bo. Snarere tvert imot:
– Her, har jeg tenkt, kunne jeg godt tenke meg å slå meg ned. Kanskje ikke for alltid, men for en stund, noen år. Ja, muligens for resten av livet.
Flukt, tenker kanskje den som har en liten psykologspire i magen. Mulig det, mulig det, men jeg går litt videre og tenker på dette med tilhørighet, for hva er egentlig «hjemme»?
– Hjem er der tanken er, har en vis mann sagt. Den uttalelsen liker jeg, den får meg til å føle en frihet. Jeg vil ikke gå så langt som den franske forfatteren Gustave Flaubert, han med Madame Bovary, du vet. Han hatet sitt hjemland og foreslo, ifølge den sveitsiske forfatter og filosof Alain de Botton, at statsborgerskap ikke skulle følge det land der man var født, men heller stå i henhold til de stedene man hadde dragning mot. En ikke helt ueffen tanke, synes jeg. Derimot har jeg ingen sans for Flauberts hatske utfall mot sitt fedreland – ikke akkurat noen Borte fra, men hjemme best-uttalelse:
– Jeg hater dette fordømte landet hvor du ser solen på himmelen omtrent like ofte som du ser en diamant i rumpa på en gris. Jeg driter i Normandie og Skjønne Frankrike. Og han fortsetter: – Jeg tror vinden må ha tatt meg med til dette gjørmelandet; jeg må i hvert fall være født et annet sted.
Jeg har ikke sans for det første, men fornemmelsen av å ha vært født et annet sted enn i Norge har av og til streifet meg. En sterk hjemmefølelse selv om jeg oppholder meg i et fremmed land. Jeg kan godt nevne noen av stedene: Cambridge, Manali i India, Gao i Mali, den lille byen Miacatlan i Mexico og i ørken, ørken, ørken. Steder jeg får en helt spesiell tilhørighet.
Hva det kommer av? Et samspill med mange ting, men gode møter med mennesker jeg setter pris på, havner nok på seierspallen. Og der kommer jeg inn på en litt annen ting: Kanskje er det menneskene mer enn stedene som gjør utfallet – som er det virkelig verdifulle. Jo mer jeg tenker i de baner, desto riktigere synes jeg det er.
Flaubert blir som sagt for grov for meg. Da har jeg mer sans for Sokrates. For da han en gang ble spurt om hvor han kom fra, svarte han ifølge legenden, som en skikkelig reiser:
– Ikke fra Athen, men fra Verden.
