Allerede den gang og lenge før det var det snakk om at det skulle bygges et skisted her. Mine lokale Revelstoke-venner viste meg et avisutklipp fra 1986 der en glad borgermester deklarerte at nå var det på tide å bygge skiheiser og hotell. Men landsbyen hadde strittet imot, innbyggerne i Revelstoke var ikke så interesserte i noe forandring.

Revelstoke

Revelstoke er en hule. En pudderhule, riktig nok, men likevel en hule. Det bor åtte tusen personer i denne søvnige småbyen, midt i British Columbias pudderbelte. For åtte år siden tilbrakte jeg en hel vinter i denne lille byen. Da fantes det ingen heiser her – det var helikopter, scooter eller feller som var tingen når man skulle ta seg fram i fjellene. På den eneste nattklubben i landsbyen, Rock Pit, danset åttitallsdamene i blanke tights og røde pumps, og hver torsdag var det “Wing Night” i sportsbaren – og scooterkjemper druknet fjell av fritert kylling i blue cheese-dressing.

Allerede den gang og lenge før det var det snakk om at det skulle bygges et skisted her. Mine lokale Revelstoke-venner viste meg et avisutklipp fra 1986 der en glad borgermester deklarerte at nå var det på tide å bygge skiheiser og hotell. Men landsbyen hadde strittet imot, innbyggerne i Revelstoke var ikke så interesserte i noe forandring. Det utbrøt nesten opptøyer da det en morgen sto et skilt utenfor et tomt hus i sentrum: “Her åpner Starbucks Coffee – snart!” Lokalpressen var full av opprørte innlegg, den amerikanske kaffekjeden hadde virkelig ingenting å gjøre her. Men skiltet var en spøk, malt av den lokale filmmannen og frikjøreren Fran, og stillheten senket seg igjen over landsbyen. Nå har det iallfall hendt, for vinteren 2007 fikk Revelstoke heisene sine. I nordamerikansk presse kunne man lese at Revelstoke Mountain Resort var “det største som hadde hendt innen skiindustrien de siste tyve årene”. Investorene gnir seg i hendene og håper på de store fortjenestene – det skal satses en milliard dollar på luksusvillaer med private helikopterplattformer, hoteller, shoppingsentra og heiser. Men dette ligger i framtiden, foreløpig består skistedet i Revelstoke av tre heiser, 52 bakker og en kafeteria. Bakkene ligger på Mount Mackenzie, to kilometer sørøst for byen. Her kjørte man tidligere catski, men de har fått flytte til en annen del av området. Vi tar stolheisen til toppen, 2245 moh, like nedenfor den vindutsatte toppen av Mackenzie. Terrenget på fjellet er litt vanskelig. Det er ingen breer, og størstedelen av kjøringen ligger under tregrensen. Det er få rette linjer, som for eksempel Kicking Horse, fjellet er istedenfor full av stup, rygger, drops, steinblokker og flater. Det er et fjell det tar tid å lære å kjenne

En kort tur fra heisen ligger “North Bowl” – et frikjøringsmekka i miniatyr: bratte renner, klipper og åpent terreng. Jeg trives, det eneste som er litt surt, er traversen tilbake til heisen. Det blir langt å gå for ganske kort kjøring. På transportstrekket til heisen suser Whistlers egen Dan Treadway forbi, deretter følger en hel rekke kjørere fra den kanadiske frikjørermafiaen: skiproffer, fotografer og filmfolk. Alle er her. Men er Revelstoke verdt all denne hypen? Stedet er fremdeles samme søvnige hulen – med “Wing Night” hver torsdag, og åttitallsdamene danser ennå på “Rock Pit”. Egentlig foretrekker jeg terrenget i Rogers Pass, en halvtimes kjøring lenger øst – med breer, skikkelige coulorer og mektige fjelltopper, men der er det feller som gjelder. Terrenget på Mackenzie er ikke like variert. Her er det skogskjøring som er tingen. Revelstoke skryter av “Nord-Amerikas lengste fallhøyde”, 1710 meter, men for å få til den har heiskonstruktørene lagt basestasjonen langt nede i fjellet. Til en høyde det pleier å regne istedenfor å snø …Revelstoke Mountain Resort er et område som er best i snøstorm, når sporene snør igjen før man har rukket å ta heisen til toppen på nytt. Der, blant trærne, i bunnløs snø forstår jeg hypen. Revelstoke, du er en av mine favoritthuler.