Colombia: Den utilgjengelige Stillehavskysten
En fredsavtale har sørget for at hele verden har gjenoppdaget Colombia. Farger, rytmer og karibiske toner – det er ikke rart at landet seiler opp som en favoritt på alle ”hit må du reise nå”- lister. Karibiske Cartagena oversvømmes av amerikanske cruiseturister, Santa Marta fylles av ryggsekkreisere og selv den mest kresne gourmet finner veien til metropolene Medellín og Bogota.
Det er en flekk på kartet som de fleste ikke ser. Med et lite propellfly flyr vi ut til Stillehavskysten, over hundrevis av kilometer med tett og ugjennomtrengelig jungel, før vi når Chocó, Colombias glemte stat.
– De var her igjen for to uker siden, sier Mercedes. Hun ser ganske likegyldig ut, kanskje litt oppgitt, når vi spør om geriljaen.
Det er et tema man må komme inn på, før eller siden, når man snakker med de lokale som bor her langs kysten i Chocó.
– Vi må bare godta at de fortsatt bruker kysten vår til å eksportere varene sine, så lar de oss være i fred. De kommer ned fra jungelen, og laster båtene sine i ly av mørket. Noen ganger sier de at de har gjemt noe i hagen. Da lukker vi øynene, vi kan ikke gjøre annet.
Båtene er borte på et blunk, og vil sannsynlig være i Panama i løpet av timen. Det skorter ikke på transportmiddel når en milliardindustri skal få sine varer av gårde.
Stranden er milelang og ser forlatt ut. Regnet og de mørke skyene er et stykke unna drømmen om å ankomme paradis, slik vi så det for oss.
– Termales! roper kapteinen.
Havet er røft denne tidlige ettermiddagen og det er i hvert fall en meter dypt å hoppe uti bølgene med klærne på. Regnet har pisket oss i ansiktet den siste timen, mens vi har søkt ly under presenninger om bord på båten. En time sør for Nuqui er vi endelig fremme i Termales, en bukt som er formet som en perfekt buet halvmåne, med en lang svart strand omkranset av palmetrær.
Båten seiler videre nedover kysten, og klissvåte står vi igjen på stranden.
– Er du sikker på at dette er riktig, spør jeg. Stranden er milelang og ser forlatt ut. Regnet og de mørke skyene er et stykke unna drømmen om å ankomme paradis, slik vi så det for oss.
Å planlegge en reise til et av verdens minst fremkommelige steder er ikke enkelt. I et område uten telefondekning finnes det heller ingen femstjernes hoteller, men vi hadde lest om en posada som skulle ligge på denne stranden. Refugio de Solomón, et stort steinhus, et landemerke langs kysten.
Vi har ikke bestilt noe på forhånd, men tok sjansen på at turistene umulig kan ha funnet veien til dette stedet. Selv Google Maps klarte ikke å innfri til å kartlegge denne delen av Colombia. Om det skyldes uroligheter eller amerikansk militær tilstedeværelse, det vites ikke, men vi krysset fingrene for at Solomón skulle holde åpent og ta imot to reisende.
Dagene går til å vandre langs stranden. Først i den ene retningen. Neste dag den andre. Plukke skjell. Se på fiskerne langt der ute i sine små trebåter. De lokale døser i hengekøyene i skyggen. Det er ikke mye å finne her. Det var et blaff av liv kvelden før, men dagene er helt rolige.
Spansken vår er brokete, full av feil og usikkerhet. Kona til Solomón snakker ikke et ord engelsk. Det gjør ikke Solomón heller. Vi smiler og prøver å forklare vårt ønske om å overnatte, mens klærne våre lager store vanndammer ved føttene våre.
Huset til Solomón ligger rett ved Stillehavets bølger. I andre etasje hever blikktaket seg høyt over bjelkene som huser hengekøyer og små avlukker til rom. Det er enkelt, men rent. For $50 natten får vi et lite rom med bad – og tre måltider om dagen.
Livet er rolig her. Dagene går til å vandre langs stranden. Først i den ene retningen. Neste dag den andre. Plukke skjell. Se på fiskerne langt der ute i sine små trebåter. De lokale døser i hengekøyene i skyggen. Det er ikke mye å finne her. Det var et blaff av liv kvelden før, men dagene er helt rolige. Husene er små skur bygget opp av planker, det er kun Solomón som kan skilte med et hus bygget i stein. Han har bygget det med sine egne hender, sier han. Han slår meg ikke som en handlekraftig kar, han er ganske lav og spedbygd, men særdeles blid. Han undrer seg over hva vi skal gjøre i Termales i en uke. Det er sjelden de ser turister her. Derimot har de én turistattraksjon å skilte med. 15 minutters tur innover i jungelen er det varme kilder. Hit kommer det tilreisende fra hele Colombia, for et helsebringende bad.
Vi ankommer kilden tidlig en morgen. Vannet er mykt og glatt, en deilig omveksling fra havet. Jungelen hvisker rundt oss. Et naturlig spa. I et øyeblikk står verden helt stille.
Så åpner jeg øynene og hele badet er fylt med ferierende colombianere. Familier. Vennegjenger. Det er vannkrig og flørting. Spaopplevelsen forduftet på et blunk.
Men der nede på dypet av kilden, ligger det store gjørmesteiner. Guttene dykker ned og deler dem ut til alle som sitter rundt kanten. Vi er sikkert 60 personer i badet, og når man gnir steinen mot kanten oppstår det en myk gjørme som de skrubber over ansikt og kropp. Det klare kildevannet blir til slutt en gråblå dis, men med et basseng av smilende gjørmeansikt.
– Jeg vil lage pizza til turistene, sier Mercedes. Det eneste problemet er at jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal lage en god pizza.
Mercedes driver Piedra Piedra Lodge som ligger en halvtimes spasertur langs stranden fra Solomón. Hun er en av de svært få lokale vi møter som snakker engelsk, derfor er det ekstra hyggelig med et stopp her. Hun er usedvanlig snakkesalig. Vi får høre hele livshistorien hennes og om hvordan hun har flyttet fra by til by i Colombia gjennom livet. Til slutt fant hun roen ved denne plassen ved Stillehavet.
– Det er ikke enkelt å få tak i råvarer her ute, men et par ganger i året drar jeg til Medellín og storhandler, sier Mercedes. Da fyller jeg opp båten med kanner med olje, tomat på boks, kjøtt til lagring, ja alt jeg får tak i på boks som kan langtidslagres.
En fredsavtale mellom FARC og den colombiske regjering ble signert 24. november 2016, og de fleste stedene i landet har landet falt i ro etter over 50 år med borgerkrig og den altoverskyggende narkotikaproduksjonen og handelen. Colombia har de siste årene blomstret opp som en populær turistdestinasjon, som ville vært helt utenkelig kun noen år tilbake.
Det er ingen veier som tar deg ut til Chocó ved kysten. Medellín er Colombias nest største by og ligger 300 kilometer innover i landet. Eneste måte å komme seg ut hit er med småfly fra Medellín eller Quibdo, en snau time unna med fly fra Nuqui. Hele regionen er omringet av tykk, ugjennomtrengelig regnskog. Det perfekte gjemmestedet for kokainproduksjon.
En fredsavtale mellom FARC og den colombiske regjering ble signert 24. november 2016, og de fleste stedene i landet har landet falt i ro etter over 50 år med borgerkrig og den altoverskyggende narkotikaproduksjonen og handelen. Colombia har de siste årene blomstret opp som en populær turistdestinasjon, som ville vært helt utenkelig kun noen år tilbake. Charterturistene strømmer til Cartagena og den karibiske kyst, Bogota dukker opp på topplister over hovedsteder vi gjerne vil besøke. Også her på Colombias Stillehavskyst lever man i en slags harmoni mellom de militære troppene og geriljaen. De vet alle at jungelen er for tett. For stor. Her har geriljaen slått rot, ikke for sin politiske agenda nødvendigvis, men for industrien de ikke vil være villige til å gi slipp på. Med Stillehavet som transportåre er det alt for enkelt å få kokainen ut av landet – og først og fremst over til USA.
– Når du lever så langt unna sivilisasjonen får du et annet forhold til varme, vann, mat, ja de grunnleggende tingene mange tar for gitt. Her lever vi nærme naturen med Stillehavet på den ene siden og jungelen på den andre.
– Det er ingenting vi kan gjøre med det, sier Mercedes igjen.
– Vi som vil leve her må bare akseptere at de bruker dette området til å ferdes i. Militæret patruljerer kysten, men det er en vits. De er alt for få og gjør lite for å faktisk få tak i noen.
Hun tar oss med ut i hagen. Peker på appelsintrær, urtene i hagen.
– Vi prøver å være så selvforsynte som vi kan. Solcellepanelene ble installert for et par år siden sammen med vanntankene. Hver dråpe som brukes her resirkuleres til noe annet. Hensynet til naturen går først.
– Når du lever så langt unna sivilisasjonen får du et annet forhold til varme, vann, mat, ja de grunnleggende tingene mange tar for gitt. Her lever vi nærme naturen med Stillehavet på den ene siden og jungelen på den andre. Det kan være ubarmhjertig her, men ikke noe annet sted har jeg funnet slik ro, sier hun mens hun viser frem resten av eiendommen. Det gir mening, dette prisnivået, når vi har sett logistikken bak det å drive en lodge her ute. Det koster i overkant av $200 per natt å bo på Mercedes sin eco-lodge. Standarden er ikke særlig høy. Det handler om konkurranse og tilgjengelighet – og de svært få turistene som finner veien hit.
Vi setter i gang pizza-eksperimentet. Å tilby pizza er et forsøk på å lokke til seg flere besøkende. – Da vil jeg være den eneste som tilbyr pizza her i Chocó, sier Mercedes mens hun finner frem mel, kjevle og boller på kjøkkenet. Gjæren viser seg å være synderen til tidligere mislykkede forsøk. Ettermiddagen går til å vise frem våre kokkekunster og lære bort det vi kan om pizzabaking. Mercedes forteller oss om Colombia, om livet her i Chocó, om den blodige historien. Men det er annerledes nå, sier hun. Vi føler at det er over, selv om vi fortsatt bor midt i det. Colombia er på bedringens vei, livet er enklere nå enn det har vært på lenge. Nå venter vi bare på at verden skal oppdage Chocó.
Abonnér på Vagabond!
1 års abonnement på VAGABOND
7 utgaver, kun kr 389,-
Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.
Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene.I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.
