Nærmere 300 hektar dyrker de i området, men det følger også med en usikkerhet. Regjeringen har besluttet at ingen har lov til å kjøpe jord, for å forhindre oppkjøp av eiendom fra først og fremst Kina og Dubai, som er interessert i å kjøpe land i Kakheti og i Georgia for øvrig.

Vakhtang skjenker glass med kisi, mtsvane, rkatsiteli og saperavi fra 2016. Endelig tid for å smake på vinene. Kisi har blitt en av de mest populære druene de siste årene, men det er deres mtsvane som fanger vår oppmerksomhet. Qvevrien har gitt vinen en dyp oransje farge, nesten en lys konjakk. Fin bouquet med karamell, vanilje og frukt fyller nesen. For oss grenser det til dessertvin, men det er sabla godt. Vi går videre til den eneste rødvinen vi får presentert, saperavien er myk, rund med en dyp farge, men den er ennå ung og har godt av tre‒fire år til på lagring før den når sitt potensial.

‒ Saperavi er en av verdens beste druer, sier Anzor, som har funnet frem flere flasker fra kjelleren som vi skal få smake på. Den holder seg godt til lagring, vi har flasker her som er 20 år gamle. Hvitvinene er fine etter rundt fem‒syv års lagring, men generelt er de andre qvevrivinene ikke egnet til langtidslagring.

På nordsiden av huset vokser vinranker med saperavi og kisi, to av de mest populære druene i Kakheti. Nærmere 300 hektar dyrker de i området, men det følger også med en usikkerhet. Regjeringen har besluttet at ingen har lov til å kjøpe jord, for å forhindre oppkjøp av eiendom fra først og fremst Kina og Dubai, som er interessert i å kjøpe land i Kakheti og i Georgia for øvrig. Ulempen er at nå kan selv ikke georgiere eie jorden de dyrker. For Idoidze-familien er dette problematisk; vinrankene de pleier og eier, kan stå i hundre år, men de får ikke løyve til å eie jorden de dyrker. Det er mulig å søke om mindre nye felt, men det gir få muligheter til å ekspandere.

‒ Vi fokuserer heller på å vende oss mot å utvikle økologiske naturviner, kvalitet fremfor kvantitet, og det passer godt slik markedet er nå. Kombiner dette med flere opplevelser: fotturer i nærområdet og å lære og smake mest mulig av Georgias kulinariske overraskelser.

Kvalitet fremfor kvantitet er en god måte å beskrive Georgia på, og det er ikke bare vinen som har lokket oss hit.

Og for et kjøkken! Syltede grønnsaker følger hvert måltid; her finner jeg endelig igjen syltet hvitløk som jeg har savnet siden reisen til Iran. Knasker på hvitløkbåter. Ilia bestiller khachapuri, som fort blir en av våre favoritter.

Tilbake gjennom Tbilisi før vi reiser vestover til Borjomi og Vardzia. Den enkleste måten å reise gjennom landet på er med bil, og gjerne med sjåfør. Veiene er stedvis overraskende gode, men sjåførene du møter på veien, er kanskje ikke like så. Vår guide, Ilia Lekhishvili, har tydelig tatt det som sin oppgave å gjøre det motsatte av alle andre, og kjører nitid sakte. Turisttilpasset. Ilia har også sett det som sin oppgave å introdusere oss for den beste maten Georgia kan diske opp med. Og for et kjøkken! Syltede grønnsaker følger hvert måltid; her finner jeg endelig igjen syltet hvitløk som jeg har savnet siden reisen til Iran. Knasker på hvitløkbåter. Ilia bestiller khachapuri, som fort blir en av våre favoritter. Kommer i mange varianter, flere i form av pizza, fylt med kjøtt, ost eller grønnsaker ‒ eller den vi liker aller best: adjaran khachapuri som er bakt som en skål med tre ulike typer ost med et egg på toppen, som forsiktig blandes sammen med innmaten i brødet. Rykende khinkali dumplings blir servert, og igjen er Ilia nøye med å forklare oss ikke bare hva vi spiser, men hvordan vi må spise det.

Tidligere sovjetstat med kaukasustopper og Russland i nord, og også med kompliserte forhold til naboene Tyrkia, Armenia og Aserbajdsjan i sør. Det er midt i verdenshistoriens smeltedigel dette, her har det herjet mongoler og ottomaner; deler av landet har tilhørt dynastier i Iran før det til slutt ble en del av Sovjet, men lenge før den tid satte kristendommen sin rot i landet, allerede i det 3. århundre.

Georgia er et lite land, klemt mellom Europa og Asia, men stort og rikt på historie og kultur. Tidligere sovjetstat med kaukasustopper og Russland i nord, og også med kompliserte forhold til naboene Tyrkia, Armenia og Aserbajdsjan i sør. Det er midt i verdenshistoriens smeltedigel dette, her har det herjet mongoler og ottomaner; deler av landet har tilhørt dynastier i Iran før det til slutt ble en del av Sovjet, men lenge før den tid satte kristendommen sin rot i landet, allerede i det 3. århundre. Helgenen Nino fra Kappadokia i Tyrkia er opphavet til Georgias dype kristne tro, hver eneste fjelltopp ser ut til å være utsmykket med en kirke. Hele 84 % av Georgias befolkning er ortodokse kristne, og praktiserer sin tro flere ganger om dagen. Selv i hovedstaden Tbilisi er det helt ordinært å ta seg fri noen timer midt på dagen for å gå i kirken.

Georgias store renessanse oppsto på 1200‒1300-tallet under dronning Tamara (1184‒1213), en epoke preget av ikke bare territorial ekspansjon, men først og fremst en kulturell renessanse innen arkitektur, litteratur og filosofi som var forut for sin tid i forhold til vestlig utvikling. Det er denne tiden som har etterlatt seg Georgias enorme rikdom i kirker og katedraler.

Enda større er kontrasten fra Tbilisis blendende uteliv til grottene i Vardzia. En halv dags kjøretur har tatt oss til enda et av Georgias store mesterverk. Et arkeologisk område fra 1100-tallet over 19 etasjer, 500 meter oppe i fjellet. En labyrint av smale ganger, trapper i hundretall opp og ned som i en maurtue, en gang med over 6000 boenheter som var huler hugget ut i fjellet. I dag bor det fem munker her, som for øvrig nylig ble en del av det moderne samfunn da de fikk hver sin mobiltelefon, hver morgen ringer de i den store kirkeklokken som tilhører Dormisjonskirken som hele byen er bygget rundt. Når vi er der, gjennomgår kirken store vedlikeholdsarbeider. Veggmaleriene som er utført al secco, er antatt å dateres tilbake til 1184‒86 og blir nå restaurert. Kirken er fylt med stillaser, og det gjennomføres store sikkerhetstiltak i hele området, også dette for å møte større pågang av turister til landet.

En gang et yndet feriested for aristokratiet ‒ Borjomi ble omtalt som «perlen av Kaukasus» med sine helsebringende sulfurbad. Aleksander den store skal ha badet her, russiske tropper ble sendt hit i 1820-årene og bygget sanatorier, og selv i dag reiser mange hit for å bade i kildene og ikke minst flaske noe av vannet herfra. Det smaker jern, varmt vann med jern, når vi fyller en håndfull rett fra en av fontene i parken.

Vi går gjennom Borjomis forlatte fornøyelsespark og videre innover i granskogen. Lyset siver inn gjennom trærne, det er en trolsk stemning. Elven leker seg nedover mot byen, ennå er det ingen tegn til helende kilder, men ved lysningen etter en halvtimes tur innover ser vi røyk og damp som løfter seg oppover.

Det koster en lari-femmer for å bade, anlegget er overraskende forseggjort, tre basseng er fylt med vann i ulik temperatur. Det er kaldt i luften. Det var bare noen få varmegrader da vi gikk fra hotellet, det er kun tanken på en varm belønning som gjør at vi orker å skifte til badetøy ute i denne temperaturen.

Vi sklir ned i vannet. Det kan ikke holde mer enn tredve grader, akkurat litt for kaldt. Men å sitte langt ute i skogen i varme kilder er ren poesi ‒ dampen omgir oss, strekker seg mot den knallblå klare himmelen, trærne som rammer oss inn. Tid til å reflektere over de store inntrykkene Georgia har gitt oss. Hodene er øre etter det enorme inntaket av årstall, historie, dronninger og helgener, invasjoner og krig, og den vanvittig rike kulturen. Georgia, et land som har overrasket i sin gjestfrihet, som gjør selv den mest bereiste begeistret for deres historiefortelling.