India: Chandigarh
Indiske byer ‒ bygget opp gjennom generasjoner, vokst fra landsbyer til millionbyer. Her er det lagt stein på stein gjennom mange hundre år. Slik byer blir bygget over hele verden. Jeg har lenge hatt et spesielt reiseønske, ryddet plass og dro til Chandigarh i India – noe helt annet!
En ny by. Bygget helt fra grunnen av, som by, langt ute på landet et sted. Bakgrunn: India får sin uavhengighet etter å ha vært okkupert i flere hundre år av England. I 1947 er landet fritt. Pandit Jawaharlal Nehru, landets første statsminister, har vyer for den unge staten: Å bygge en ny by som administrasjonssenter for delstatene Punjab (den gamle hovedstaden i Punjab var blitt pakistansk) og Hayana. En by som ikke likner noen annen by, som ikke er bundet av vedtatte former, gammel indisk arkitektur og byggeskikker, men som skal stå for noe innovativt – kort sagt en by som skal representere Det nye India.
– Let this be a new town, symbolic of the freedom of India unfettered by the traditions of the past … an expression of the nation’s faith in the future, uttalte Nehru.
Det er noe Christian Quartsk over Nehru når han finner sitt øde sted, 8 km fra nærmeste jernbane, og sier: – Der skal byen ligge!
Byen som ble hetende Chandigarh, men som også blant arkitekter verden over har fått navnet The Corb’s Capitol. Med Corb menes den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, for byen har fått hans signatur.
Matthew Nowicki var sjefarkitekt for den nye byen, men ble drept da Trans World Airlines Flight 903 styrtet i Egypt i 1950. Albert Mayer syntes da at oppgaven ble for stor, og Le Corbusier ble spurt om han kunne fullføre. Han sa først nei, så ja, og slik ble det.
Mye av planleggingen var gjort av arkitektene Albert Mayer og Matthew Nowicki. Arbeidstittel for det nye ble «The Garden City». Det nikker vi gjenkjennende til i dag, en by med vakre hager og store skyggefulle trær. Men da det første spadestikket ble satt i jorda, var dette et område som, litt grovt sagt, ikke hadde så mange gresstråene.
Matthew Nowicki var sjefarkitekt for den nye byen, men ble drept da Trans World Airlines Flight 903 styrtet i Egypt i 1950. Albert Mayer syntes da at oppgaven ble for stor, og Le Corbusier ble spurt om han kunne fullføre. Han sa først nei, så ja, og slik ble det.
En merkelig by. Corbusier innførte en oppdeling av byen i sektorer, hvor hver sektor har sin spesielle funksjon – én sektor for offentlige bygninger, en for handel, en for boliger osv. Svært få av gatene har navn. Det er vanskelig og uvant for meg.
Byen fikk også store avenyer, med to filer i samme kjøreretning. Det så unektelig rart ut da de ble bygget, for i 1956 hadde Chandigarh kun 56 kjøretøyer, men i dag har knapt noen annen by i India et så godt trafikkmønster som Chandigarh.
– Do you know, sir, that Chandigarh is the cleanest city in India? Så går han.
Fravær av utenlandske turister, til tross for at byen siden 2006 har stått på Unescos verdensarvliste. Kåringen har hjulpet, for byen var på den tiden ganske nedslitt. Nå ble det lettere å finne midler til restaurering. Store arbeider er i gang, og det har også fått en ringvirkning i folkeopinionen. Mange var tidligere skeptiske til hele byprosjektet, nå møter man stolthet hos dem som bor der. Turismen er økende, først og fremst blant landets egne innbyggere, men også folk fra andre land søker seg til Chandigarh. Arkitekturturisme er blitt en egen sjanger her og på verdensbasis, og mange tar utgangspunkt nettopp i Unescos liste.
Rusler rundt i Sector 17. Dette er hva jeg vil kalle byens hjerte, det er her det er mest liv. Finner et bibliotek og blir mottatt med entusiasme. Bibliotekaren viser meg rundt i bygningen, studenter nikker vennlig, en avslappet og god stemning. Full bevissthet om verdensarven. Le Corbs møbler er fremdeles i bruk, møbler som vil kunne selges for høye priser i europeiske auksjonshus. Mange ødelagte møbler står slengt litt rundt omkring. For senere restaurering?
Handelsstrøk, lave bygninger, åpne store plasser, trær som gir skygge ‒ viktig om sommeren når temperaturen i byen kan komme opp i 40 grader.
En rad notarer er opptatt med å skrive brev for tålmodige oppdragsgivere. Jeg blir rent myk i blikket av begeistring, notarene bruker skrivemaskin. De ser opp, smiler da de ser meg, og er tilbake til arbeidet igjen. Det råder i det hele tatt en behagelig vennlighet, og det slår meg: Kan det være på grunn av arkitekturen?
Praier en rickshaw. En mann kommer bort til meg, en elegant kar med turban. Han sier:
– Do you know, sir, that Chandigarh is the cleanest city in India? Så går han.
Det sagt, selv om de fleste av bygningene i Chandigarh ble tegnet av andre arkitekter, var det Le Cobusier som trakk de store linjene, og byen ble bygget, om ikke med hans hånd, så i hans ånd.
Tilbake til Le Corbusier. Internasjonalt kjent som både kunstner og arkitekt. Skapte en hel indisk by. Eller gjorde han det? Svaret må bli ja, men sannheten er at han ikke var så ofte der, han mente det ikke var nødvendig, kunne like godt tegne byen i Paris. I Chandigarh var det en stab på seksti personer, de fleste arkitekter som sto for det praktiske arbeidet, arkitekter som tegnet hus og som sto for planleggingen, ledet av sjefarkitekt Pierre Jeanneret, som bosatte seg i byen. Pierre var Le Corbs fetter (Le Corbusier er et kunstnernavn, han het opprinnelig Jeanneret). Internasjonalt er det Le Corb som er kjent, men inderne ser det litt annerledes: Da indiske arkitekter i fjor minnet 50-årsdagen for Pierre Jeannerets død, ble det arrangert en stor tilstelning til hans ære, og det ble bestemt at dette skulle bli en årlig begivenhet. Altså fetteren, ikke Le Corb. Det sagt, selv om de fleste av bygningene i Chandigarh ble tegnet av andre arkitekter, var det Le Cobusier som trakk de store linjene, og byen ble bygget, om ikke med hans hånd, så i hans ånd.
Harmoni, tenker jeg, der jeg går. Få bygninger er større enn trekronene.
Og vi går ut til Open Hand-monumentet, tegnet av Le Corbusier, en gigantisk skulptur av nettopp en åpen hånd. Byens symbol ‒ åpen til å gi, åpen til å motta. Selve monumentet er 14 meter høyt, står 24 meter over bakken og veier 50 tonn, lærer jeg. Og det beveger seg i forhold til vindretningen.
The Capitol Complex i Sector 1, med High Court og Assembly Hall, et geopolitisk samlingspunkt. Skjønt punkt, det er spredt over et stort område, så stor er plassen mellom bygningene at jeg får et snev av Nord-Korea-følelse. Men det er flott, jeg begeistres. Er sammen med arkitekter som kjenner Le Corbusiers arbeid, som påpeker forhold i bygningenes form og struktur. Formidler kunnskap og skaper interesse for et fag jeg tidligere ikke visste så mye om.
Strenge, men også her vennlige, sikkerhetstiltak. Soldater med våpen, går i gruppe, men atmosfæren er likevel avslappet. Og jeg lærer om lyset som faller inn i bygningene, om Le Corbs karakteristiske rampesystem, om hvordan han utnytter betong som materiale – og hele byen blir noe nytt og spennende.
Og vi går ut til Open Hand-monumentet, tegnet av Le Corbusier, en gigantisk skulptur av nettopp en åpen hånd. Byens symbol ‒ åpen til å gi, åpen til å motta. Selve monumentet er 14 meter høyt, står 24 meter over bakken og veier 50 tonn, lærer jeg. Og det beveger seg i forhold til vindretningen.
Snubler i et kumlokk. Tegnet av Le Corbusier. Det er fremdeles 2000 originale av dem i byen, men mange av dem er stjålet. Et av dem ble solgt for noen år siden på en auksjon i Paris for 100 000 kroner. Le Corbusier, you know.
Spiser på en hyggelig kafé. Eierne er der, hun spansk, han fra India, en sikh. Datteren, rundt 12 år, spør oss hvor vi kommer fra.
– Norway? Øynene hennes glitrer.
– I love Kygo!
Treffer en sikh, dette er sikhenes by, med turban i samme farge som sin kones kjole. Lekkert!
Bryllup, vi blir invitert, men må avslå. Får en klump farget ris i hånden, ris som jeg er i ferd med ‒ i beste norsk tradisjon ‒ å kaste på brudeparet, men oppdager tidsnok, før skandale, at den skal spises.
Studerer kart, bilen stanser midt i gaten. En sjåfør kommer, kan han hjelpe? Det kan han, og viser oss rett vei, samtidig som han inviterer på en drink hjemme hos seg samme kveld.
Drar dit, til Mr. Dhi, pensjonert kaptein på Air Indias Jumbojet, og med kone som er antropolog. Innføring i sikhenes religion og liv (gjett hvor lang en turban er …), middag på golfklubben, riktig high society, møter mennesker jeg aldri ville ha opplevd om jeg ikke hadde møtt mennesker.
Så den store overraskelsen, la meg få presentere Nek Chand og hans Rock Garden: Da Chandigarh ble bygget, ble all brekkasje av forskjellig slag tatt vare på for at man ikke skulle tro at materialene var stjålet. En av dem som hadde ansvar for å ta vare på dette, var Nek Chand. Han begynte å lage skulpturer av alt det ødelagte materialet ‒ han lagde faktisk en hel skulpturpark.
Tar en rickshaw ut til den kunstige innsjøen Sukhna Lake. Der er vi mange. Barn og voksne på utflukt. Ut i båt, fridag.
Vi trekker mot Klubben. Litt kolonistil, men bygget lenge etter kolonitiden, og – fikk vi vite: Nå åpen for alle.
Så den store overraskelsen, la meg få presentere Nek Chand og hans Rock Garden: Da Chandigarh ble bygget, ble all brekkasje av forskjellig slag tatt vare på for at man ikke skulle tro at materialene var stjålet. En av dem som hadde ansvar for å ta vare på dette, var Nek Chand. Han begynte å lage skulpturer av alt det ødelagte materialet ‒ han lagde faktisk en hel skulpturpark. Dette ble gjort i det skjulte, og da det ble oppdaget, ble det først bestemt at alt skulle rives. Men for å gjøre en lang og interessant historie svært kort fikk Chand til slutt den anerkjennelse han fortjente. Frivillige fra USA kom for å hjelpe ham, støtte ble gitt fra den lokale regjeringen, og resultatet er, ja hva skal jeg si – festlig! Nei, jeg vil gå lenger: Hysterisk morsomt.
Selfie, selfie – over hele fjøla. Familier på tur i Rock Garden. Og de vil ha med gamle meg. Se på meg! Og den fuglen som Chand har laget av ødelagte klosettskåler.
It is rubbish – but it is art!
Merkelig dette. Chandigarh ‒ en by bygget på en fantastisk idé, en by hvor ingen ting har røtter i indisk kultur og historie.
Men likevel en by som er blitt så typisk indisk.
