Som om vi var med i Formel 1, følger vi svingene på den buktende veien, der vi krysser fjellmassivet Gennargentu i vår kremhvite Fiat 500 kabriolet. Sjalene flagrer i vinden, som blir kjøligere jo høyere opp vi kommer. Vi passerer innhegninger med geiter, meierier og bondegårder. Alt bak sløret av ettermiddagens gylne fargetoner og Sardinias frodige natur. Her, i regionen Ogliastra, lever menneskene lengst av alle i hele verden. Jordsmonnet, klimaet, vinden og været påvirker levealderen såpass mye at området har blitt utnevnt til en av verdens blå soner. Et esel tripper ubekymret over veien. Ved en bensinstasjon litt lenger frem reiser noen herrer seg. Plystring.
– Wow, complimenti. Congratulazioni!
Sirissene spiller sin melodi. La dolce vita – her kommer vi!
Vi landet midt i den italienske høysesongen i et kokende varmt Olbia på nordøstsiden av Sardinia. Muntre ferieturister strømmet ut fra den svale flyplassen bare for å bli møtt av en trykkende augustvarme og kaotiske trafikkorker. På rustent italiensk hentet vi bilen og fikk nøklene i hånden. En ukes bilferie ned til sørspissen sto på agendaen. To jenter, en bil, talløse strender, sardinsk mat og ubegrenset livsnytelse.
Dessuten en nysgjerrighet på den sørlige halvdelen av øya, som i motsetning til den kommersialiserte nordsiden virker å ha fått være i fred. Med taket nede trillet vi ut fra flyplassen og begynte på reisen mot Cagliari.
Skumringen er påtagelig idet vi når den nedre delen av fjellmassivet som skiller nord fra sør og triller inn i fjellandsbyen Baunei. Vi bestiller hver vår steinovnspizza og et glass rødvin på et familieeid trattoria og tar deretter inn på et vandrerhjem på den andre siden av gaten. Sirissene spiller sin melodi. La dolce vita – her kommer vi!
– Porca puttana, cazzo, che cavolo!
Den spinkle kapteinen Alessandro Piroddi banner høylytt mens båten puster, pruster og til slutt forblir gyngende i dønningene etter de andre båtene. Det siver røyk ut fra en åpning i gulvet. Bølgene slår mot skroget, og en brennende varm morgensol har erstattet det friske vinddraget. Salvatore Lanterna, en norditaliensk trettiåring på ferietur med kjæresten sin, gjør grimaser.
– Når en italiener sier porca di che … da er det ikke bra, hvisker han og stirrer urolig på den rykende åpningen i gulvet.
Mørket var kompakt da vi noen timer tidligere forlot fjellandsbyen Baunei og tok sikte på havnebyen Santa Maria Navarrese – det mindre kjente utgangspunktet for de populære båtutfluktene i Oroseibukten. På tross av hvor tidlig det var, rådde det febrilsk aktivitet i havna. Båter ble vasket, lastet og forberedt på dagen til havs. Lengst ut på en brygge ble vi hilst velkommen om bord på en eldre trebåt sammen med en gruppe italienere. Stemningen var på topp da vi satte av gårde i jakten på ennå urørte viker. Nå har en verdifull morgentime allerede gått, og vi sitter fast på havet, 500 meter fra havna. Alessandro Piroddi suger nervøst på en sigarett. Gruppen har nettopp begynt på alternative planer da telefonen ringer. Ti minutter senere skjærer vi gjennom vannoverflaten i en ny, rask gummibåt.
Den hesteskoformede Oroseibukten er en av Sardinias villeste og mest dramatiske kyststriper. Her stuper klippene bratt ned i reisekatalogturkist vann. Ved bunnen av dem hviler maleriske viker med hvite steinstrender, hvorav enkelte kun kan nås havveien. Her svinger også den kjente turstien Selvaggio Blu seg langs klipper, til grotter, gjennom frodig middelhavsvegetasjon ‒ et fem dager langt eventyr. Kaptein Alessandro Piroddi styrer båten med vant hånd og snakker uavbrutt om buktene vi passerer. Cala Goloritzè, som med sin bølgeformede steinhvelving pryder de fleste postkort, Cala del Gabbiano, med små, kritthvite steiner og grotten Cala Mariolu, hvis navn betyr «tyv» på napolitansk, og som ble oppkalt etter perioden hvor fattige fiskere gjemte fisk i grotten for å unngå å bli frarøvet fangsten. Han ler godt av våre forskrekkede miner da vi passerer et fåtall smekkfulle strender.
– Vil dere ha strendene for dere selv, må dere unngå august!
Etter en hel dag med strandhopping kaster vi anker i viken Cala Biriola. Behagelig sliten lukker jeg øynene. Hører på stillheten som har lagt seg i luften.
– Sardinia er faen meg Europas Karibia. Det kommer dere til å merke jo lenger sørover dere kommer, hører jeg Salvatore Lanterna mumle i det fjerne, før han forsvinner ned i det turkise vannet med et plump.
Jeg sovner som et barn av den friske fjelluften og bølgenes etterdønninger.
Med Eros Ramazotti over høyttalerne forlater vi kysten utpå ettermiddagen og kjører langs sikksakkveiene mot Sardinias fjellfylte indre. Til en del av øya hvor håndverk går i arv, og turismen er mindre utbredt. Store bondegårder strekker seg utover med oliventrær i sølvtoner, hvor geiter med klingende bjeller krysser veien, og hvor saueosten er av beste kvalitet. Mørket ligger tett da vi triller inn i fjellandsbyen Gergei og slår av motoren utenfor en turkis port med skiltet «Domu Antiga». Innenfor murene på bondegården står middagen allerede på bordet. Fersk ravioli med ricotta og en kanne med egenprodusert vermentelli-vin. Jeg sovner som et barn av den friske fjelluften og bølgenes etterdønninger.
– Kykeliky, kykeliky. Det klare morgenlyset trenger gjennom sprekkene langs de turkise vindusrutene på loftsrommet. Jeg gnir søvnen ut av øynene og hører hanen gale igjen. Barfot tripper jeg ned den knirkete trappen og følger de rustikke steinmurene som omgir den grønne bakhagen med vinranker og rosenbusker. Fra det åpne kjøkkenet sprer det seg en svak duft av sjokolade og pære. En eldre, skallet mann med runde briller plystrer lett mens han dekker frokostbordet på gården. Så snart han får øye på meg, forsvinner han inn på kjøkkenet. Kommer så ut med to kopper nylaget kaffe.– God morgen, så tidlig oppe du er!
Arnaldo Lai er familiefar på bondegården Domu Antiga. En gård med røtter fra 1800-tallet, og hvor de virkelig har lykkes med å skape et autentisk, tradisjonelt og stilriktig hjem i hjertet av Sardinias fjellheim. Vi slår oss ned ved utebordet. Sitter stille og ser på at gården våkner til liv. Mamma Maria Grazia Lai, som dekker på en enorm buffé med ost, grønnsaker, kjøttretter og kaker, alt kortreist fra en av områdets 1200 innbyggere. Sønnen Samuel, som setter fram en balje, en gassylinder og noen trepaller. Ysting hører til rutinene på gården. Et håndverk som tar mange timer og krever tålmodighet og kjærlighet. Det skal røres, presses og varmes før ostemassen tar form og blir fastere og fastere.
Ricotta lager man så på restene av melken fra ferskosten. Først etter lunsj greide vi å løsrive oss fra den koselige bondegården. Sola steker på himmelen. Vi tar sikte på sørkysten.
Costa Rei er en vakker oase med hvite strender og middelhavsvegetasjon i overflod.
Costa Rei er en vakker oase med hvite strender og middelhavsvegetasjon i overflod. Fjellkjeden Sette Fratelli, «Syv brødre», skiller Costa Rei og Cagliari med sine sju granittopper, sitt rike dyreliv og sine vakre turstier. Vi kjører langs den sørøstlige tuppen. Passerer luksuriøse ferievilla-områder og følger den stigende kystveien uten et spesifikt mål for dagen.
Ved veiens høyeste punkt stopper vi ved et utkikkspunkt hvor man kan se Sør-Sardinias hvite strender brette seg utover ved siden av seilbåter som dupper opp og ned i vikene. Vi er helt alene, med unntak av et motorsykkelpar og en kokk i en gul matbil ved navn Alessandro. Han forteller at han er lykkelig over å ha verdens beste kontorplass. Unntatt i august. Og denne gangen handler det ikke om turistene.
– Det er et helvete her inne. Men jeg har ingen rett til å klage, sier han og vifter med en gjennomvåt trøye i den stillestående vognen.
Sola står lavt på himmelen da vi tar en avstikker ned til stranden Spiaggia Punta Molentis. Her er det ingen hoteller, ingen utsalgssteder eller luksushavner fulle av båter.
Vi stopper for en avkjølende kveldsdukkert og kjører deretter avslappet inn i småbyen Villasimius, hvor gatene er fulle av liv og røre. Restauranter og barer er stappfulle, noen hiphopdansere har samlet en haug med turister som klapper ivrig. Vi sniker oss inn på en bar med tropiske palmer og servitører ikledd skjorter med de typiske sørsardinske flamingoene. Vi møter ikke på en eneste annen europeisk turist. Den italienske summingen får oss i utmerket humør.
De neste dagene tilbringer vi med strandhopping langs Sardinias sørkyst. Vi suser forbi små urørte bukter som Spiaggia di Porto Sa Ruxi og vidstrakte, men fullstappede strender som Tuerredda. Ser etter flamingoer, som er vanlig i Sør-Sardinia, og følger italienernes ferierytme, på tross av en viss skuffelse over ikke å få ha de lange, hvite strendene for oss selv. På lørdagsettermiddagen kjører vi inn til Cagliari – Italias kanskje mest oversette storby, som i likhet med Roma og Lisboa er bygget over syv kilder.
Cagliari bærer på en lang historie og har vært styrt av alt fra kartagere til romere. På torgene og bygningene kan man fortsatt se de kulturelle lagene som er blitt bevart gjennom tidene. Det er både spansk, nordafrikansk og italiensk.
Vi spaserer langs brosteinsgater, drikker aperol spritz i en av mange sjarmerende barer og fascineres av gamlebyens trange gater og storslåtte havutsikt. Mot kvelden tar vi på oss høye hæler og rød leppestift, og nattelivet kjennes berusende herlig.
Sør-Sardinia er som en vill oase som ser ut mot kysten av Afrika.
Uka begynner å nærme seg slutten. Jo lenger sørøstover vi kjører, desto villere blir landskapet, og desto tommere blir strendene. I Porto Pino strekker store, hvite sanddyner seg ut som en massiv ørken. Ved siden av hviler to laguner, og på den andre siden det store, åpne havet. Vi møter en gruppe franske tenåringsgutter som spiller fotball på toppen av sanddynene. De poserer for kameraene samtidig som de reflekterer over hvor de befinner seg.
– Det kjennes jo som om vi har havnet i Saharaørkenen, sier en av guttene, og de andre nikker samtykkende.
I motsetning til de private strendene i nord og de steinete buktene langs østkysten er Sør-Sardinia mer som en vill oase som ser ut mot kysten av Afrika.
Her er du så visst ikke på ferie på folketomme strender, slik som på karibiske paradisøyer. Men på tross av at vi befinner oss midt i italienernes høysesong, kjennes det verken kommersialisert, tilrettelagt eller brysomt. Snarere fritt og vakkert, som i D.H. Lawrences beskrivelse av den italienske ferieøya i den klassiske reiseskildringen Sea and Sardinia:
«Dette landet ligner intet annet sted. Sardinia er noe annet. Fortryllende steder og strekninger å besøke – intet ferdig, intet bestemmelig. Det er som friheten selv.»
